VELFERDBLOGGEN

Store gutter smiler til slutt

«Det er avgjørende å være helt åpen om bakgrunnen til «Arvid» ovenfor arbeidsgiver. Han blir møtt med forståelse, men lite sympati, noe han heller ikke ønsker. Han blir stilt ovenfor ordinære krav.»

Denne historien har jeg fått fra Follo Futura i Ås utenfor Oslo som er en arbeid- og inkluderingsbedrift i NHO Service.

Dokumentarfilmen «Store gutter gråter ikke» fra 1995 handler om åtte gutter i alderen 20 til 30 år som soner lange fengselsstraffer på Ullersmo for vold, vinning og rusrelatert kriminalitet.

En av de vi følger i filmen er «Arvid». Han er flink til å ordlegge seg, men har dårlig vurderingsevne og stor fysisk tilstedeværelse i ruspåvirket tilstand. Hele sitt voksne liv har «Arvid» vært en gjenganger i fengselet.

 

Hvordan gikk det med «Arvid» i årene etter at filmen ble laget? Drømmen er fast jobb. For å komme dit må «Arvid» gjennom tiltaket «Avklaring» hos en tiltaksarrangør for Nav. Dette er starten på reisen til uavhengighet.

«Arvid» sitter bredskuldret og selvsikker på et trangt møterom. Begge underarmene er preget med tatoveringer.

«Arvid» nærmer seg 50 år. Han har fått smaken på frihet og et nytt liv. Viktig drivkraft er en datter på seks år. «Arvid» har også en datter til, som ikke fikk oppleve sin far som den rollemodellen han ønsket å være. Han var ut og inn av fengsler.

«Arvid» vil ikke at hans yngste datter skal oppleve det samme. Han vil at jentungen skal vokse opp med en god far. Jobb og stabilitet er en forutsetning for å få delt omsorgsrett. 

(Blogginnlegget fortsetter under bildet.)

(Illustrasjonsfoto: Shutterstock)

 Han ønsket seg en jobb. Noe praktisk. Han er nevenyttig og fysisk sterk, men har ikke formalkompetansen og han manglet en tillitsvekkende CV. Han er proaktiv og motivert i tiltaket.

Etter hvert blir det laget en hospiteringsavtale med et firma som driver med pyroteknikk og sceneshow. De har behov for en lagermedarbeider som de kan forme og utvikle i takt med firmaets vekst.

Før hospiteringen er det avgjørende å være helt åpen om bakgrunnen til «Arvid» ovenfor arbeidsgiver. Han blir møtt med forståelse, men lite sympati, noe han heller ikke ønsker. Han blir stilt ovenfor ordinære krav.

Etter oppfordring startet han med behandling av sin psykiske helse. I hospiteringen er «Arvid» stabil, tilstede og møter krav og forventninger som stilles. Tre måneder med hospitering går raskt. Han utviklet seg i jobben.

Det blir lagt til rette for arbeidstider slik at han får anledning til å passe datteren annenhver uke. Den andre uken jobbet han ukurante tidspunkt etter arbeidsgivers behov. Han har jevnlige samtaler med veileder. Han er fleksibel og lite kravstor.

 

Etter endt hospitering får «Arvid» fast, fulltidskontrakt. Det blir laget en løsning med lønnstilskudd fra Nav. Det gjør at bedriften kan bistå med sertifikater på tyngre kjøretøy og tilføre nødvendig kursing slik at «Arvid» på sikt kan ta kurs i pyroteknikk og dermed jobbe selvstendig med oppsett av fyrverkeri.

Forholdet til begge døtrene utvikler seg fint. Traumer og skyldfølelsen fra det gamle livet er falmet. «Arvid» får ny omgangskrets og samboer. For første gang er livskvaliteten ganske bra.

Når han nå snakker om sitt liv er det med stolthet i stemmen.

 

Av Baard Fiksdal, informasjonssjef i NHO Service

VELFERDBLOGGERNE

  • Adrian J. Lorentsson, Mental Helse Ungdom
  • Baard Fiksdal, NHO Service 
  • Inger Lise Blyverket, Hovedorganisasjonen Virke
  • Jon Qvortrup, Arbeid & Inkludering
  • Kari Østerud, Senter for seniorpolitikk
  • Kjell Hugvig, Nav
  • Loveleen Brenna, Seema AS
  • Steinar J. Olsen, Stormberg AS
  • Synne Lerhol, Unge Funksjonshemmede
Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler