VELFERDBLOGGEN

De verdiløse

Skal du hjelpe noen som sliter er det verste du kan gjøre å trøste dem. Det vil si, hva er trøst egentlig og hvordan kan vi bli flinkere til å si og gjøre det som faktisk hjelper?

De siste ti årene har antallet unge uføre skutt i været. Vi snakker om en dobling. Rundt 60 prosent av dem har blitt uføre på grunn av psykiske helseproblemer.

Den største delen av sykdomsbyrden stammer fra såkalte milde og moderate, eller lettere, psykiske lidelser. Jeg misliker forøvrig de begrepene ganske sterkt. Alle som har opplevd depresjon vet at det er ikke noe som er mildt ved det – ikke i nærheten, men det er et sidespor.

«La meg være helt tydelig: Du hjelper ikke noen ved å ljuge til dem!»

Vi snakker nærmest om en epidemi av psykiske lidelser som har rammet landet vårt. Når store deler av flere ungdomsgenerasjoner plutselig befinner seg ettertrykkelig parkert på sidelinjen burde noe skje.

Noen burde handle og strengt tatt burde noen ha handlet for lenge siden, men handlingslammelsen fra myndighetene de siste årene har vært spektakulær. Med unntak av festtaler og noen spede forsøk har det ikke skjedd mye for å bidra til at færre havner utenfor arbeidslivet og samfunnet for øvrig.

Den store økningen i unge som sliter har ikke gått upåaktet hen i samfunnet forøvrig. Én etter én kommer kjente og ukjente på banen for å takle de ulike sidene ved det som gjør det vanskelig å være ung idag. Om det er stress, kroppspress, nedstemthet eller engstelse er oppskriften den samme: Du er god nok. God nok som du er.

Det holder å følge litt med i media, kanskje særlig i oktober, rundt verdensdagen for psykisk helse. Det bugner over av lovord om hvor gode vi alle sammen er.

«Neste gang noen forteller deg at de føler seg verdiløse eller noe tilsvarende må du gjøre meg en tjeneste: ikke fortell dem at de ikke er det!»

For meg virker det som at det hele bunner i et febrilsk behov for å gjøre noe som føles riktig, kombinert med en kollektiv berøringsangst for det som er vanskelig.

La meg være helt tydelig: Du hjelper ikke noen ved å ljuge til dem! Nå tenker du kanskje at jeg er litt krass. At folk er jo gode nok som de er, og på mange måter har du rett i det. Vi går ikke rundt og tenker at hun er god nok, han er ikke god nok og hen må nok jobbe litt til for å bli det.

Nei, de aller fleste av oss har en grunnleggende holdning om at de vi møter er gode nok akkurat som de er og at de ikke trenger å bevise en tøddel for verken seg selv eller andre for å være det heller.

Det er ikke det som er poenget heller. Poenget er at det er mange av oss (ja, meg inkludert) som går rundt med en vedvarende og gnagende følelse av å være verdiløse, ubrukelige, eller på en eller annen måte ikke strekke til.

Graden av følelsen kan variere, men felles for de aller fleste er at det er sånn vi ser virkeligheten. Hadde det hjulpet at noen andre sa det så ville det ikke vært så problematisk.

«Vær den som representerer normalitet og forsøk heller å få vedkommende til å oppsøke profesjonell hjelp.»

Så neste gang noen forteller deg at de føler seg verdiløse eller noe tilsvarende må du gjøre meg en tjeneste: ikke fortell dem at de ikke er det! Ikke si ”Nei, det er du ikke”. Ikke avvis følelsen de sitter med, ikke fornekt virkelighetsoppfatningen de har. Det eneste det fører til er at du veldig effektivt lukker døren til en potensielt livsviktig samtale.

For når du motsier noen som nettopp har tatt mot til seg for å fortelle deg noe som er såpass sårt, sier du samtidig at de er litt dumme også. At de er så tjukke i huet at de ikke en gang ser sin egen verdi.

Det er krevende å ikke gjøre det, fordi det strider mot hvert fiber i kroppen vår. Vi vil ikke anerkjenne at andre er verdiløse. Istedenfor er det mer hensiktsmessig å tåle ubehaget som måtte oppstå når samtalen kommer og heller spørre hvor lenge har du hatt det sånn? Eller hvorfor tenker du at det er sånn? Da kan vi åpne døren til de viktige samtalene. De som redder liv.

Er du venn, kollega, kjæreste, forelder eller noe annet kan det virke vanskelig å vite hva man skal si. Jeg skal ikke late som om det ikke er vanskelig, men én ting vil jeg gjerne understreke.

Du kan være mye rart for det mennesket du sitter overfor og som har det vanskelig, men det er én ting du ikke er; terapeut. Psykolog og psykiater kan man utdanne seg til, men det du stiller med er langt mer verdifullt. Det finnes nemlig ingen utdanning for venn eller kjæreste.

Så fortsett med å være det du er, ikke gi råd eller prøv å behandle noen, men vær den som representerer normalitet og forsøk heller å få vedkommende til å oppsøke profesjonell hjelp.

Av Adrian Johannes Lorentsson, kommunikasjonssjef, Mental Helse Ungdom

VELFERDBLOGGERNE

  • Adrian J. Lorentsson, Mental Helse Ungdom
  • Baard Fiksdal, NHO Service 
  • Inger Lise Blyverket, Hovedorganisasjonen Virke
  • Jon Qvortrup, Arbeid & Inkludering
  • Kari Østerud, Senter for seniorpolitikk
  • Kjell Hugvig, Nav
  • Loveleen Brenna, Seema AS
  • Steinar J. Olsen, Stormberg AS
  • Synne Lerhol, Unge Funksjonshemmede
Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler