Tvunget til å tigge – den gang og nå

SKJEV FORDELING: Man trenger ikke være oppvokst for 70 eller 100 år siden for å se paralleller og skjønne at noe drastisk må gjøres med fordelingen av verdens rikdom.

SKJEV FORDELING: Man trenger ikke være oppvokst for 70 eller 100 år siden for å se paralleller og skjønne at noe drastisk må gjøres med fordelingen av verdens rikdom. Foto: Zoran Karapancev/Shutterstock.com ©Zoran Karapancev/Shutterstock.com

Alle som i disse dager ferdes i Oslo og andre større byer i Norge ser fort at tigging ikke er noe som tilhørte den før-velferdsstatlige perioden. For nå sitter de der igjen og venter på at noen skal droppe en skilling i pappkruset deres.

Magasinet Velferd jubilerer. I 100 år har Norges eneste uavhengige blad på feltet arbeid, trygd og sosiale spørsmål skrevet om utviklingen av det norske samfunnet. I 70 av disse årene har Ola Ødegaard levd i det som etter hvert blir omtalt som velferdsstaten Norge. Men den gangen han vokste opp var det ikke mye velferd som han fikk del i, verken innomhus eller rundt om hushjørnene, der den lille gutten som 6-åring ble tvunget av foreldrene til å stjele i butikker og reke husimellom for å tigge. Så ble det fosterhjem, guttehjem og feilplassering på spesialskole for evneveike. Seksuelt misbrukt. Tynnkledd, barbeint og livredd måtte han tilbringe netter i fryserommet i kjelleren.

Det er vanskelig å fatte at et menneske kan oppleve så mye vondt og likevel stå støtt på det godes side. Hva slags materiale er man støpt av når man gjennom barndom og ungdom blir hundset, tynt og stemplet på de verst tenkelige måter, og likevel ender opp med å slåss for rettferdighet også for andre mennesker enn seg selv? Var det noen Nelson Mandela-gener som ble utdelt til en liten tass for 70 år siden?

Vi har kalt ham «Tapernes kriger» i Velferds portrettintervju. For sin innsats i den krigen har han fått Kongens fortjenestemedalje i gull. Det er særlig gjennom foreningen Rettferd for taperne at han har hjulpet mange av dem som har fått oppleve mer av vrangsida av samfunnet enn de har hatt godt av.

300 millioner kroner har foreningen sørget for å få utbetalt som erstatning til mennesker som er blitt utsatt for grov urett, feilplassering i skolehjem, barnehjem og fosterhjem, seksuelle overgrep og mangelfull skolegang.

I dag står Taperforeningen på statsbudsjettet. Likevel måtte Ødegaard bli over 50 år før han var klar til å ta opp kampen for rettferdighet for taperne, som foreningen han startet velger å kalle de som kommer til dem for å få hjelp. For der det er vinnere er det også tapere.

Alle som i disse dager ferdes i Oslo og andre større byer i Norge ser fort at tigging ikke er noe som tilhørte den før-velferdsstatlige perioden. For nå sitter de der igjen, stadig flere kvinner og menn, i all slags vær og venter på at noen skal droppe en skilling i pappkruset deres. Heldigvis er det ikke smårollinger å se sammen med dem, slik man kan oppleve i andre storbyer i Europa. For barna til disse tiggerne bor ikke i Norge. De er blitt igjen, uten foreldre, i hjemlandet, ofte Romania.

De fremmede tiggerne sitter der og plager oss som skynder oss forbi, der vi skjermer oss i hver vår mentale polvott. De plager oss ikke med ord eller med pågående oppførsel. Nei, det er bare deres så alt for synlige eksistens som blir til en ubehagelig påminnelse om at selv vår del av verden fortsatt har en lang vei å gå, før lidelse forårsaket av fattigdom er utryddet.

Det er ikke mange av oss forunt å ha kommet til verden for å gjennomskue den. Men man trenger ikke være oppvokst for 70 eller 100 år siden for å se paralleller og skjønne at noe drastisk må gjøres med fordelingen av verdens rikdom. Her finnes det ingen enkle svar, men hvis ikke forholdene for mennesker i land som Romania blir bedre, er faren stor for at vi kan ende som en kvalm, rik nasjon, som skuler skeptisk mot verden.

Denne lederartikkelen sto på trykk i Velferd 2-2012.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler