Trygd som smitter

ANDRE PROBLEMER: «Menn som uførepensjoneres før de er 40 har nok større problemer enn at de har arvet trygdeholdninger fra sin far», skriver Kåre Hagen i denne Velferdkommentaren.

ANDRE PROBLEMER: «Menn som uførepensjoneres før de er 40 har nok større problemer enn at de har arvet trygdeholdninger fra sin far», skriver Kåre Hagen i denne Velferdkommentaren. Illustrasjon: Shutterstock ©Shutterstock

I mediene har det vært store oppslag om at «trygd smitter», basert på forskeres studier av trygdebruk. Det overraskende ved studiene av trygdesmitte er imidlertid ikke at fenomenet opptrer, men at det er så lite.

Alle har vi et konkret, og ikke spesielt hyggelig forhold til smittsomme sykdommer. Noen er smittebærere. Dem gjelder det å holde seg unna så man selv ikke blir syk. I de senere årene er det kommet flere undersøkelser som bruker denne medisinske språkbruken til forklaringer på sosiale forhold, og da særlig på bruk av trygder.

Bor du i nærheten av noen som blir uføretrygdet, så øker sjansen for at du selv også blir uføretrygdet. Er det høyt sykefravær på jobben din, blir ditt eget fravær også høyere. Og, er dine foreldre sosialhjelpsmottakere eller uføretrygdet, er det større sjanse for at du selv også blir det.

Sydd over samme lest

Disse studiene er alle sydd over samme lest. Med opplysninger om alle individer i befolkningen beregnes sannsynligheter for å bli trygdemottaker, og så undersøkes det om denne sannsynligheten er påvirket av om du tilhører en bestemt, avgrenset gruppe: De som bor i samme lokalsamfunn, som er på samme arbeidsplass eller i slekt med hverandre. Og så finner man, etter i prinsippet å ha tatt hensyn til alle andre relevante årsaker, at det blir igjen en effekt som kan forklares ‘som om’ det var en smittsom trygdebakterie som har vandret fra den som er trygdet av forklarlige årsaker til den som blir trygdet gjennom smitten.

Når forskerne spørres om hva smittefaktoren kan være, svarer de (som regel) at mer liberale holdninger til trygdebruk vandrer fra dem som har trygd (underforstått av gode grunner) til den som går over på trygd fordi andre har gjort det (underforstått av ikke gode grunner). Eller at når mange i slekt eller nærmiljø går på trygd, slipes tersklene ned for selv å gå på trygd.

De som mener at Norge sliter med ‘for stor’ trygdebruk trykker disse studiene til sitt bryst. Forskningen brukes som bevis for at det både er for lett å få trygd og at for mange går på trygd, gjerne understreket med at her har forskerne undersøkt hele befolkningen. Endelig er det bevist at det er mye snusk med trygd.

Ikke overraskende

Effekten forskerne finner burde ikke overraske noen. Vi mennesker er sosiale vesener. Hva vi selv gjør påvirkes av det vi ser andre gjør. Hvis ingen røyker på fest er terskelen for å begynne å røyke større enn om mange rundt deg røyker. Vi er mer tilbøyelige til å bryte fartsgrensen på motorveien når de andre også gjør det. Om dine kolleger er flinke til å trene er det større sannsynlighet for at du også tenker på å trimme. Slik påvirkning kan vi observere på alle samfunnsområder.

Like lett er det å finne eksempler på at vi mennesker opptrer likt fordi vi er utsatt for de samme omstendigheter. Når bilister flest kjører på høyre side av veien er det ikke fordi de kopierer hverandre. Mange familiemedlemmer kan rammes av samme sykdom, ikke fordi sykdommen er smittsom, men fordi den er arvelig. Når personer som har hatt samme tunge yrke hele livet har vesentlig lavere levealder enn personer i høystatusyrker er det neppe fordi arbeidskolleger inspirerer hverandre til å dø samtidig. De aller fleste som uføretrygdes gjør det av nettopp de grunner som trygden er opprettet for å håndtere.

Ulike fremstillingsmåter

Skal vi forstå faktorene bak rekruttering til trygd er det et poeng å skille mellom det vesentlige og det mer marginale. Det overraskende ved studiene av trygdesmitte er ikke at fenomenet opptrer, men at det er så lite. En studie fant at mens 4,2 prosent av sønner av uføre fedre ble selv uføre før fylte 40 år, var tallet tre prosent for sønner av ikke-uføre fedre. For jenter var forskjellen enda mindre.

Forskjellen mellom guttene kan fremstilles på minst tre måter: Den første ved at av 100 nye uførepensjonerte menn under 40 år kan kanskje fire tilfeller forklares med en smitte av holdninger til trygd fra far til sønn. Den andre kan være at av tyve sønner til uførepensjonerte menn så ender nitten ikke opp på trygd. Hvis smitteeffekten skyldes at trygdeadferd læres må man kunne spørre, slik professor i statsvitenskap Ottar Hellevik gjorde til denne undersøkelsen, hvorfor læringseffekten er så svak. Bare én av tyve har latt seg overtale.

Den tredje måten å framstille forskjellen på er å si at det er 20 prosent større sannsynlighet for å bli uføre hvis din far er det. Da høres det dramatisk ut, og Aftenposten kan på hele forsiden (12.mars 2014) forkynne at «Trygd smitter fra foreldre til barn».

Et marginalt fenomen

Studiene av trygdesmitte finner at fenomenet, ikke særlig overraskende, lar seg påvise. Men like sikkert viser de samme studiene at smitte er et marginalt fenomen for å forstå de store og viktige faktorene bak trygdebruk. Menn som uførepensjoneres før de er 40 har nok større problemer enn at de har arvet trygdeholdninger fra sin far. En offentlig debatt hvor forskningsresultater utlegges til store oppslag om uvesentlige forhold er intet godt bidrag til kunnskapsbasert velferdspolitikk.

Forskere har, etter mitt syn, er selvstendig ansvar også for hvordan deres resultater utlegges og formidles. Man skal ikke fortie funn, men man skal heller ikke tie om fortolkninger.

Av Kåre Hagen, direktør ved forskningsinstituttet NOVA, Høgskolen i Oslo og Akershus

Denne Velferdkommentaren sto på trykk i magasinet Velferd 2-2015. Klikk her for elektronisk utgave.

 

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler