Psykiske lidelser og problemer – fra behandling til forebygging?

SATS NÅ: Forebygging og tidlig målrettet innsats mot psykiske helseproblem hos barn og unge er sannsynligvis noe av det viktigste en kommune bør bruke ressursene på, skriver Solveig Osborg Ose i denne Velferdkommentaren.

SATS NÅ: Forebygging og tidlig målrettet innsats mot psykiske helseproblem hos barn og unge er sannsynligvis noe av det viktigste en kommune bør bruke ressursene på, skriver Solveig Osborg Ose i denne Velferdkommentaren. Illustrasjonsfoto: Shutterstock ©Shutterstock

Uten forebyggingstiltak på kommunenivå rettet mot barn og unge, vil etterspørsel etter psykiske helsetjenester, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene, sannsynligvis fortsette å øke i årene som kommer.

Mennesker med psykiske lidelser og problemer er en sårbar gruppe, som i liten grad roper høyt om å bli prioritert. Myndighetene har i samarbeid med kommunene gjort en stor innsats for å bygge opp tjenester og tiltak til denne gruppen, og de har så langt vist at de får til svært mye på dette området med riktig satsning.

Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999-2008) har de kommunale tjenestene blitt kraftig bygd ut, fra nesten null før årtusenskiftet til nå å omfatte nærmere 12 000 kommunale årsverk. Gjennom opptrappingsplanen fikk kommunene øremerkede tilskudd fra staten. Kommunene finansierte på slutten av planperioden omtrent halvparten av årsverkene med egne midler.

En helt riktig vridning

Etter at de øremerkede tilskuddene gikk inn i rammefinansieringen da opptrappingsplanperioden var ferdig, har vi fulgt nøye med på årsverksutviklingen i tjenestene. Det har ikke vært en dramatisk nedgang, som noen spådde det ville bli, men det har heller ikke vært en økning i ressursinnsatsen i de kommunale tjenestene knyttet til befolkningens psykiske helse. Årsverksinnsatsen er omtrent uendret siden 2008. Dette betyr i realiteten en nedbygging, fordi årsverksveksten ikke en gang dekker behovsøkningen, som kommer som følge av befolkningsvekst. På den andre siden har tjenestene blitt mer effektive, og selv om datagrunnlaget er dårlig, mener vi at det er mange flere som mottar hjelp fra kommunalt psykisk helsearbeid i dag enn for ti år siden.

Siden utgangen av opptrappingsplanen er det særlig to endringer som har konsekvenser for kommunalt psykisk helsearbeid: tjenesteforskyvning i forhold til spesialisthelsetjenesten gjennom samhandlingsreformen, og det at kommunene har fått større ansvar for det forebyggende arbeidet gjennom den nye folkehelseloven, som trådte i kraft 1. januar 2012. Dette er sannsynligvis en helt riktig vridning av ressursbruken, gitt at kommunene får til det forebyggende arbeidet på en effektiv måte, slik at det blir færre mennesker som utvikler alvorlige psykiske lidelser og trenger omfattende behov for spesialisthelsetjenester.

Et vanskelig dilemma

Situasjonen i dag er at mange kommuner opplever at de står i et vanskelig dilemma:

På den ene siden opplever de en sterk økning i etterspørselen etter tjenester til psykisk syke, fordi spesialisthelsetjenesten gir korte behandlingsopphold i tråd med intensjonene i samhandlingsreformen. I tillegg øker etterspørselen, fordi det kommunale tjenestetilbudet er mer utviklet og mer kjent enn tidligere, slik at flere henvises og flere søker direkte hjelp selv. Kommunale tjenester rettet mot psykisk helse bruker nå nesten alle ressursene sine på svært syke mennesker med omfattende sammensatte behov, som ofte har et begrenset tilbud i spesialisthelsetjenesten. Kommunene melder for eksempel om store behov for utbygging av boligtilbud med heldøgnsbemanning. Dette er sannsynligvis en direkte konsekvens av oppgaveforskyvningen.

På den andre siden skal kommunene i større grad sette inn ressursene i forebyggende psykisk helsearbeid. De opplever at de ikke har nok ressurser til dette. For mange kommuner er det derfor svært vanskelig å få prioritert tidlig oppfølging av barn og unge gjennom barnevern, barnehager, grunnskoler og videregående skoler. I tillegg går ressursmangelen ut over dagtilbud og andre støttetiltak til voksne brukere med psykiske lidelser og problemer, fordi de tjenestene som kommunene ikke er lovforpliktet til å tilby, ryker først. Dette er viktige sekundærforebyggende tiltak, som fagpersoner i kommunene mener har stor betydning for kvaliteten i tjenestene.

Vanskelig å prioritere forebygging

Mange kommuner har bygd opp sterk kompetanse på psykisk helsearbeid. Men med nullvekst i ressursinnsatsen, målt som antall årsverk i psykisk helsearbeid fra 2008 til 2012, er det ikke å forvente at kommunene makter å øke forebyggingsinnsatsen når etterspørselen etter tjenestene øker og brukerne har større behov enn tidligere.

I kampen om ressursene vil behovene i eldreomsorgen og de finansielle ordningene i samhandlingsreformen innen somatikk, sannsynligvis føre til at forebygging av psykiske helseproblemer i kommunene blir svært vanskelig å få prioritert lokalt.

God samfunnsøkonomi

Jeg tror det vil være svært god samfunnsøkonomi å øke ressursene til forebyggingsarbeidet i kommunene nå. Forebygging, tidlig identifikasjon av og tidlig målrettet innsats mot psykiske helseproblem hos barn og unge gjennom tett samarbeid med barnehager, grunnskoler og videregående skoler, er sannsynligvis noe av det viktigste en kommune bør bruke ressursene på i et langsiktig perspektiv.

Mange av de voksne som i dag står på ventelister for å få hjelp i kommuner og i spesialisthelsetjenestene, kunne trolig hatt et mye bedre liv dersom de hadde fått individuell hjelp og støtte i ung alder.

Både for befolkningen sin del og av respekt for de som jobber i tjenestene og virkelig ser potensialet for målrettet forebyggingsarbeid, er det nå på tide å vurdere øremerking av statlige midler for å få prioritert dette arbeidet.

Av Solveig Osborg Ose, dr.polit samfunnsøkonom, forskningsleder i SINTEF avd. Helse og førsteamanuensis II ved NTNU, Institutt for samfunnsmedisin.

Denne Velferdkommentaren sto på trykk i Velferd 8-2012. Elektronisk utgave kan kjøpes her.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler