På en god måte

GOD KRIG: «Alt kan og skal nå gjøres på en god måte, fra å gjøre rent på kjøkkenet til å involvere seg i krigen i Irak», konstaterer Ada I. Engebrigtsen i denne Velferdkommentaren.

GOD KRIG: «Alt kan og skal nå gjøres på en god måte, fra å gjøre rent på kjøkkenet til å involvere seg i krigen i Irak», konstaterer Ada I. Engebrigtsen i denne Velferdkommentaren. Illustrasjon: Shutterstock ©Shutterstock

I dag kan alt gjøres på en god måte – fra å gjøre rent på kjøkkenet til å involvere seg i krigen i Irak. «Den gode måten» er blitt maktens nye språkblomst.

Språket er fullt av blomster – noen vakre, noen heslige og noen bare latterlige, men noen har en mer eller mindre skjult agenda; å forskjønne eller usynliggjøre noe uønsket og fremme noe ønsket. Disse ordblomstene sklir inn i øret og bedøver forstanden. De er gode å ty til når man enten ikke vet hva man skal si eller ikke kan si det man mener, men føler at man må si noe likevel.

Føle var et ord som hadde sin glanstid på 90-tallet, mens nå har tenke overtatt som metafor for noe som foregår et eller annet sted i kroppen og som motiverer en uttalelse eller handling. Det er mulig denne endringen er et uttrykk for en slags intellektualisering av befolkningen; det virker iallfall som vi tenker mer enn før, og følte mer da enn nå. Vi lever jo tross alt i tenkningens tid, der hjernen har fått en mye høyere posisjon i kroppshierarkiet enn f.eks. hjertet. Nå er det hjernen sin tur og den er ikke lenger alene, den opererer sammen med genene og bestemmer over «kroppen» (som er resten); hva vi skal gjøre og hvem vi skal være.

Kanskje det er denne favoriseringen av hjernen og tenkningen som nå fører inn i en språktid der godhet har fått sin språkrenessanse? Et søk på Google foreslår en rekke gode måter å gjøre ting på: Hvordan slå opp på en god måte. Hvordan si opp jobben på en god måte. Hvordan hjelpe ungdom på en god måte osv., men ingen betraktninger om denne språkblomsten i seg selv.

Alt kan og skal nå gjøres på en god måte, fra å gjøre rent på kjøkkenet til å involvere seg i krigen i Irak – ja, vår statsminister hevdet på Rikskringkastingen at vi skal sende rådgivere til Irak, og hun la til: på en god måte. Men skal vi gjøre noe godt? Se det sa hun ikke noe om. Men det skal vi, vi skal drepe de onde.

Godhetens kamp mot ondskapen

I Klassekampen 18. november 2014 skriver den britiske politiske filosofen John Gray om ondskapen som et uatskillelig aspekt ved det menneskelige. Han skriver om hvordan vestlige liberale politikere ser ut til å hvile på en forestilling om at «det onde» kan utryddes, bare man går frem på en god måte. Han påpeker at dette ikke er en bevisst tilsløring, men en ektefølt, om enn naiv, forestilling som er knyttet til det moderne liberale prosjektet; verden går stadig fremover mot en lysere fremtid, mennesket er fritt og i grunnen godt og godheten kan seire hvis man bare fjerner eller bekjemper ondskapen som lurer, særlig der Vesten har sine mest vitale interesser.

Ved å drepe de nye onde i Irak (de gamle onde som Saddam, Gaddafi og Osama Bin Laden, er jo allerede drept) kan de være med på å gjøre verden bedre, tenker de. De vil med andre ord krige på en god måte for å få has på ondskapen. Forfatteren hevder at denne forestillingen om det onde som noe umenneskelig er et klart brudd med de fleste religioner, også kristendommen, som nettopp ser det onde som et uløselig aspekt ved det menneskelige. En verden uten ondskap er ifølge de fleste religioner bare mulig i det hinsidige. I det moderne liberale prosjektet er en verden uten ondskap mulig her.

Erna er god og vil det gode

Men hva har dette med språkblomster å gjøre? Gray påpeker at selv om liberale politikere ikke bygger på en kristen forståelse av ondskapens vesen, er retorikken om kampen mot det onde en fortsettelse av religiøs retorikk. Når ledende politikere ser rett på oss i stua og forsikrer at det de skal gjøre eller tenker å gjøre – alt fra kommunesammenslåing, tjenestedirektivet og involvering i Irak – skal de gjøre på en god måte, er det jo nettopp kampen mot ondskapen de går i bresjen for. Eller mindre dramatisk; kampen mot de dårlige måtene.

Politikeren, for «den gode måten» er maktens nye språkblomst, forsikrer oss om at de skal vinne kampen for det gode (les fremskrittet) og vi andre kan legge fra oss våre bekymringer for hvordan det skal gå – mor/far tar ansvaret og sørger for at både krigen, økonomien og våre liv skal ivaretas, på en god måte.

For mye av det gode?

Som Gray påpeker om Tony Blair: han handler og tenker ut fra grunnforståelsen at alt som kan fremme det han nå anser som godt, dermed selv må være godt. Lederne våre har kontroll, de leder oss trygt og godt på veien mot et samfunn der ondskapen er beseiret, på en god måte. Stol på oss, vi vil det gode, det blir bra!

Og blir vi beroliget? Ja, det ser sånn ut, «den gode måten» ser ut til å virke som en besvergelse i likhet med dem som i gammel tid skulle jage Satan på flukt. Vi stoler på lederne våre og de fleste av oss støtter, uten selv å være helt klar over det, den fremtidsoptimistiske liberalismen som sier at den menneskelige sivilisasjonen skrider fremover mot stadig nye høyder, med Vesten som den ledende kraften. Og det gode er på vår side.

Men kan det ikke bli for mye av det gode? kan vi spørre. Nei, sier lederne våre, ikke hvis det skjer på en god måte.

Av Ada I. Engebrigtsen, forsker, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

Denne Velferdkommentaren sto på trykk i Velferd 8-2014. Klikk her for elektronisk utgave.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler