Velferdkommentaren:

Ny modell – samme velferd

Skal velferdsstaten bevares må den norske modellen endres. Hovedregelen burde være at man sikres inntekt gjennom tilpasset arbeid, ikke kun gjennom passive ytelser, skriver økonom og senirforsker Simen Markussen.

Skal velferdsstaten bevares må den norske modellen endres. Hovedregelen burde være at man sikres inntekt gjennom tilpasset arbeid, ikke kun gjennom passive ytelser.

Utfordringen med å integrere flyktningene som kom sist høst har reist en debatt om den norske modellen.

Helt tydelig ble dette da Venstres landsmøte nylig behandlet et forslag om såkalt «innslusingslønn» for innvandrere, altså at det skal være greit å ansette innvandrere med en lavere lønn i en overgangsperiode.

Forslaget, som ikke ble vedtatt, skapte reaksjoner. Det vil fortrenge andre arbeidstakere i lavtlønnsyrker og det vil redusere produktiviteten siden arbeidsgivere nå kan la være å gjøre produktivitetsfremmende investeringer og i stedet bruke billig arbeidskraft. Gjennomgangstonen var at det brøt med den norske modellen.

Den norske modellen

Så hva er egentlig den norske modellen, og kan den bevares? I mange år har vi klart å kombinere høy sysselsetting med små lønnsforskjeller og høy produktivitet. Dette har vært mulig takket være et intrikat institusjonelt samspill:

  • Sterk fagbevegelse og sentraliserte lønnsoppgjør har gjort at lønningene har vært fastsatt med henblikk på hva fellesskapet kan tåle, samtidig som avstanden fra topp til bunn ikke har blitt alt for stor.
  • Et godt utbygd inntektssikringssystem har tatt vare på dem som ikke har maktet – av ulike årsaker – å stå i arbeid, og med det leve opp til de lønningene som betales. Dette har samtidig skjøvet lønnsgulvet oppover.
  • Det høye lønnsgulvet gjør at arbeidsgivere ser seg tjent med en rekke produktivitetsfremmende investeringer slik at de minst produktive jobbene forsvinner.
  • En kraftig utdanningsekspansjon har gitt tilgang til stadig mer kvalifisert arbeidskraft som dermed kan forsvare det høye lønnsnivået
  • En ansvarlig penge- og finanspolitikk har holdt prisstigningen under kontroll slik at vanlige folk har hatt en betydelig kjøpekraftsforbedring.

Heldige omstendigheter

Samtidig skal vi ikke glemme at den norske suksessen ikke kan forstås helt uten å ta innover oss en serie med heldige omstendigheter. De store barnekullene fra etterkrigsårene har helt frem til nå vært i arbeidsfør alder. Den eldrebølgen vi har snakket om lenge kommer altså først nå.

Videre har prisen på varer vi selger (les: olje) vært svært gunstig samtidig som billige importvarer har holdt prisstigningen nede. Resultatet: Vi har blitt rikere enn noensinne.

Det er altså ikke bare dyktighet, men også en smule flaks at vi har det så godt som vi har det. Flaks kan ta slutt og det er jo akkurat det som nå skjer når demografien endres og oljeprisen har stupt.

Finansdepartementets langsiktige regnestykker viser at generasjonen etter oss må regne med vesentlig høyere skattesatser for å finansiere samme velferd. Trolig må vi både kutte i velferdsstaten og betale mer skatt. Samtidig er det ett grep som monner mer enn noe annet, nemlig å få færre på trygd og flere i arbeid.

Produktiviteten må vike

Spørsmålet er om økt sysselsetting og redusert trygdebruk, i en situasjon der lavkompetent arbeidskraft etterspørres stadig mindre, lar seg gjennomføre ikledd den norske modellens tvangstrøye. Jeg tror ikke det. 

Hva må så vike? Produktiviteten. Skal sysselsettingen økes kan vi ikke ha som utgangspunkt at produktiviteten stadig skal opp. Tvert i mot må vi trolig i en del næringer godta at økt inkludering faktisk reduserer produktiviteten.

Dersom vi gir alle norske forskere, unntatt Edward og May-Britt Moser (Nobel-psykologene ved NTNU) sparken vil produktiveten i norsk forskning skyte i været. Alle skjønner likevel at forskningsinnsatsen i Norge samlet sett vil gå kraftig tilbake. Selv om de er aldri så produktive er de jo bare to.

Det samme poenget kan overføres til arbeidslivet. Flytter vi folk fra NAV og ut i jobb vil det redusere produktiviteten per ansatt. Men det vil også øke antall ansatte – og samlet verdiskapning.

Tilpassede jobber

Sammen med Steinar Holden og Knut Røed har jeg tidligere tatt til orde for å endre tenkningen rundt inntektssikring og trygd. Hovedregelen burde være at man sikres inntekt gjennom tilpasset arbeid, ikke kun gjennom passive ytelser. For å få til det i praksis foreslo vi at norske kommuner må gis et særskilt ansvar for å ansette NAVs brukere i tilpassede jobber.

Dette betyr ikke at alle NAVs brukere skal jobbe i kommunen. Vi må fortsatt ha virkemidler for formidling til privat sektor, og vi bør gjøre det i økende grad. Men i de situasjonene der arbeid ikke finnes trenger vi en stor og stødig arbeidsgiver som kan ta ansvar og tilby arbeid. Så langt har ikke norske kommuner vært dette, men det kan de bli.

For å få til dette bør også ytelsene våre tilpasses slik at man får trygd for den delen av arbeidsevnen man mangler, og lønn for den delen av arbeidsevnen man bidrar med i arbeidsmarkedet. Siden lønn er høyere enn trygd vil arbeidstakeren alltid ha insentiver til å få oppjustert sin arbeidsevne, i motsetning til ansettelser ved hjelp av lønnstilskudd.

Aktivitetskrav og subsidier

Noe av samme tankegang kan kanskje også benyttes for å hjelpe flyktninger i arbeid. På grunn av manglende utdanning og språkkunnskaper har de fleste av de som kommer hit et langt stykke å gå før de kan forsvare det nøye norske lønnsnivået. Flere har tatt til orde for en storstilt satsning på utdanning for flyktninger.

Jeg tror også dette er viktig og mener det er gode grunner til å satse, men samtidig tror jeg nok det, realistisk sett, vil være mange som ikke vil tilfredsstille norske produktivitetskrav.

Så hva gjør vi da? Vi kan senke lønningene, betale passive trygdeytelser og akseptere at svært mange står utenfor arbeidslivet, eller vi kan bruke en kombinasjon av aktivitetskrav for ytelsesmottak og subsidier i en overgangsperiode mens man kommer seg opp til et norsk produktivitetsnivå. I mine øyne er det siste klart å foretrekke.

Velferdkommentaren er skrevet av Simen Markussen, økonom og seniorforsker ved Frischsenteret, UiO, og stod på trykk i Magasinet Velferd 3-2016.
Klikk her for digital utgave av Velferd.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler