Når det korrekte blir det ukorrektes venn

«Jeg håper det er plass til å uttrykke ukonvensjonelle standpunkter, og da mener jeg i begge leire, både hos innvandringsmotstanderne og innvandringstilhengerne, både hos ‘rasistene’ og ‘antirasistene’», skriver Ada I. Engebrigtsen i denne Velferdkommentaren.

«Jeg håper det er plass til å uttrykke ukonvensjonelle standpunkter, og da mener jeg i begge leire, både hos innvandringsmotstanderne og innvandringstilhengerne, både hos ‘rasistene’ og ‘antirasistene’», skriver Ada I. Engebrigtsen i denne Velferdkommentaren. Illustrasjon: Shutterstock ©Shutterstock

Er det mulig å diskutere rasisme i Norge på en balansert måte? spør forsker Ada I. Engebrigtsen. «Hvem klarer å ikke falle i den grøfta der alt som er vondt som hender minoriteter, er rasisme, og heller ikke i den grøfta der det ikke finnes rasisme i Norge?»

Dagen etter drapene på tre personer i en buss på Sognefjellet reagerte en bekjent av meg på at pressen nevnte at drapsmannen var en avvist asylsøker. Han er svensk og mente at det ikke er vanlig i svensk presse å omtale gjerningsmenns opprinnelse eller tilhørighet fordi det kan stigmatisere en hel gruppe. Jeg var ikke enig. Jeg mente at det var viktig å snakke om det som alle tenkte på og var redde for: Hvem er gjerningsmannen – og hvorfor?

For noen kom det som en lettelse at drapsmannen ikke var norsk; for andre bekreftet det forestillinger om asylsøkere; for andre igjen var det fortvilende fordi de nettopp var redde for at det kunne gjøre livet vanskeligere for asylsøkere generelt.

Hvis det ikke var blitt nevnt, ville det utvilsomt kommet frem likevel, og man ville kunne spørre seg: Er asylsøkere virkelig farlige siden mannens status måtte skjules?

En trussel mot ytringsfriheten?

Den svenske innvandrerdebatten er på mange måter annerledes enn den norske, og den er ofte blitt anklaget for å være så politisk korrekt at det blir vanskelig å snakke om problematiske sider ved innvandring. Men hva betyr det å være politisk korrekt? Er det bra eller dårlig?

Ifølge store norske leksikon: «PK uttrykker en form for tabuisering av ord, bilder eller handlinger, som kunne komme til å støte enkeltpersoner eller grupper. Ved å uttrykke seg politisk korrekt skulle man forhindre diskriminering. I Norge er uttrykket også brukt om personer som programmatisk fremmer lite kontroversielle standpunkter. Kritikerne av den politiske korrektheten ser fenomenet som en trussel mot ytringsfriheten, som et maniert uttrykk for en falsk eller misforstått radikalisme.»

Hvem kuer hvem?

Begrepet politisk korrekt forutsetter altså at det finnes en felles standard i samfunnet om hva som kan omtales og hvordan. Men gjør det det? Eller er det som er politisk korrekt i et miljø ikke nødvendigvis det i et annet?

Begrepet uttrykker først og fremst forakt for politiske motstandere og deres standarder for sosial anstendighet. Neger er det klassiske eksemplet, som noen mener er blitt «forbudt» fordi det er politisk ukorrekt, og som man derfor bør bruke for å vise at man ikke lar seg kue. Men hvem er det som kuer hvem her?

Negerordet fører til at noen mennesker føler seg stigmatisert. Og det er vel en anstendig grunn til ikke å bruke det? Ved å bruke negerordet kuer man altså svarte, ikke politiske motstandere.

Kan ha betydning for å forstå

Men tilbake til eksemplet med buss-drapene: Var det politisk ukorrekt å omtale drapsmannen som avvist asylsøker? Som svar vil man kunne hevde at han er avvist asylsøker og at den statusen kan ha betydning for å forklare ugjerningen. Å være avvist asylsøker forklarer ikke ugjerningen, men det gir en hentydning om at mannen kan ha vært i en desperat situasjon, noe som kan ha betydning for å forstå tragedien.

På en ferie på Kreta for noen år siden tok vi opp en jente som haiket. Hun viste seg å være gresk og student i Berlin. Hun fortalte at hun syntes det var utrolig fint å være utlending i Berlin, særlig fordi det var en så anstendig offentlig debatt om innvandrere der. Hun trengte aldri å være redd for at det skulle stå noe negativt om innvandrere når hun åpnet en avis.

Det kan kanskje være et eksempel på en politisk korrekt offentlig debatt – som i likhet med ikke å bruke negerordet – fører til at de det gjelder føler seg respektert og inkludert. Slik kan politisk korrekthet være – ja, samfunnsbyggende.

En moralsk konkurranse

Men politisk korrekthet kan også være en trussel mot den offentlige debatten – og dermed mot samfunnet. Det er særlig i sterkt politiserte felt, der standpunktene står langt fra hverandre, at det lett oppstår en slags moralsk konkurranse på hver sin ytterfløy. Når den ene fløyen går ut og anklager alle sigøynere for å drive med kriminalitet, ruser den andre ut og fornekter alt som er galt med sigøynere.

I sånne debatter forsvinner det man med forsiktighet kan kalle «virkeligheten» i det blå. Igjen på bakken står to konkurrerende haner eller høner – muligens politisk korrekte i hvert sitt parti.

Å underslå øker mistroen

Selvfølgelig finnes det sigøynere som er kriminelle; selvfølgelig finnes det muslimer som er farlige, ja til og med svarte folk som er slemme…. og selvfølgelig finnes det rasisme i Norge. Å underslå folks negative erfaringer tjener ikke til å beskytte verken nordmenn, sigøynere, muslimer eller svarte. Tvert imot er det med på å øke mistroen mellom folk.

Når erfaringer forties og går under jorda, kan de bli farlige fordi de ikke får dagslyset på seg; da ser man ikke nyanser og andre innfallsvinkler. Da kan to episoder med rasistiske nordmenn lett bli til at nordmenn er rasister. Generaliseringer ser ut til å være en måte vår persepsjon fungerer på. Det er sånn vi tilegner oss lærdom om omgivelsene; det er med andre ord helt naturlig, men alt som er naturlig er ikke nødvendigvis bra. Å være samfunnsmedlem innebærer at vi tøyler en del av våre naturlige tilbøyeligheter. Det kalles ofte sivilisering og er samfunnsbyggende.

Nylig kastet en svenske igjen inn en brannfakkel i den norske debatten: Norge er et selvopptatt land som behandler de fattige som dyr, skrev han i Aftonbladet. Dette var så provoserende at det ble kommentert på Skavlan, og der beroliget Anne Holt den norske offentligheten: Fremskrittspartiet er blitt misforstått; partiet er ikke så uanstendig som Sverigedemokratene. Siden har debatten rast, som journalister sier på twitter.

Ny skyttergravsdebatt?

Er vi igjen inne i en sånn skyttergravsdebatt om rasisme?

Hvem tør å ta mellomstandpunktene? Hvem klarer å ikke falle i den grøfta der alt som er vondt som hender minoriteter, er rasisme, og heller ikke i den grøfta der det ikke finnes rasisme i Norge?

Er det mulig å diskutere rasisme i Norge på en balansert måte, der folks erfaringer blir tatt alvorlig, men ikke ukritisk?

Jeg vet ikke, men jeg håper det. Jeg håper det er plass til å uttrykke ukonvensjonelle standpunkter, og da mener jeg i begge leire, både hos innvandringsmotstanderne og innvandringstilhengerne, både hos «rasistene» og «antirasistene».

Vi må ikke bli så politisk korrekte at debatten forstummer, og heller ikke så politisk ukorrekte at skyttergravene blir eneste utsiktspunkt.

Av Ada Engebrigtsen, forsker, Nova

Denne Velferdkommentaren sto på trykk i Velferd 8-2013. Elektronisk utgave kan kjøpes her.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler