Mer Lamu-fart i arbeidslivet

Jeg løper for å møte en person som kommer med ferga. Jeg er på den lille øya Lamu på kysten av Kenya. Jeg liker ikke tanken på at noen venter på meg, så jeg skynder meg. Da hører jeg plutselig en vennlig stemme som trenger inn gjennom skylappene rundt mitt stressa hode: – Hei! Du er på Lamu nå. Her er det ingen som skynder seg!

Jeg snur meg i farta og ser en smilende mann jeg aldri har sett før. Og en skyllebøtte av skyld skylder inn i tankene mine. Skjønt tanker og tanker. De består nå bare av at nå må jeg komme meg fort fram.

Jeg senker pliktskyldigst farten, for der og da får jeg en ny tanke: jeg skjønner hvor synlig jeg er i denne lille byen, ikke fordi jeg ser annerledes ut, er hvitere enn de fleste, men fordi jeg forflytter meg så raskt, så effektivt, ser ut til å ha noe viktig fore. Også handler det bare om at jeg ikke vil at en mann skal stå på kaia og vente på meg i noen minutter. Enda jeg vet at den fergekaia er et av de mer spennende stedene å oppholde seg på, bare man tar seg tid til å åpne øya og øra.

Noen dager senere kommer jeg rolig slentrende midt i den smale hovedgata. Her er det ingen biler. Eneste transportmiddel er esler og håndkjerrer.

Jeg får det til nå. Men det var neimen ikke gjort på en uke å lære seg å slentre. En mann ser smilende på meg og spør:

– Hvordan går det? Jeg hørte at du var syk i går.

– Syk i går? Hvordan vet denne mannen det? Har jeg sett ham før? Kanskje jeg har det, hva vet jeg. Men jeg aner i hvert fall ikke hvem han er. Dessuten syk? Det var nå å ta litt hardt i. Hva er de egentlig opptatt av i denne byen? Har de ikke annet å snakke om enn at den eller den er litt syk?

Jo, jeg husker at jeg fortalte det til Omar, naboen min, i det jeg passerte ham, at jeg hadde ligget to døgn til sengs på grunn av magetrøbbel. Men at jeg skulle få deltakende spørsmål fra flere på gata, det hadde ikke falt meg inn. Ikke akkurat hverdagskost der jeg kommer fra.

Hvor vil jeg så med denne lille historien? Jo, jeg lærte noe på Lamu, noe om Lamu-fart. Kanskje flere i Norge, i særdeleshet i arbeidslivet, kunne ha godt av å øve seg på litt Lamu-fart? Kanskje vi da hadde sett litt lettere hvordan det står til med våre kolleger? Kanskje vi til og med ville sett det før det var for sent, når en av dem er på god vei ut av arbeidslivet? Da kunne vi ha stoppet ham i korridoren og spurt: Hvordan går det? Jeg ser at du ser litt sliten ut.

Kanskje flere i Norge kunne ha godt av å øve seg på litt Lamu-fart?

Denne lederartikkelen sto på trykk i Velferd 3/4-2008.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler