Jeg spiser, altså er jeg

Descartes var en gluping. Han påsto at han tenkte, og at han derfor fantes: cogito ergo sum. Og det er vi enig i, at å tenke er viktig for vår eksistens, men det er jammen meg mat også. For ellers er det ikke sikkert at vi «er» så lenge. Dårlig kosthold kan tære kraftig på helsa …

Den unge jenta vi skriver om i dette nummeret av Velferd var syltynn. Hun klarte ikke å få i seg ordentlig mat fordi hun nesten ikke hadde tenner. Årsakene til denne elendigheten var selvfølgelig flere, for ødeleggelsene hadde jo pågått i mange år før hun satt der med saftflaska. Vi får høre om unnfallenhet fra skoletannlegen, som ikke ropte varsku når hun aldri dukka opp til timene. Og vi får høre om jentas sterke tannlegeskrekk. Og, ikke minst, etter hvert som tennene ble verre og færre, ble skrekken for hvor mye det kom til å koste å få et nytt tannsett, et uoverstigelig hinder. For det er jo noe alle vet, at tannlegeregninger kan bli store – skremmende store, ikke minst for en som bare har studielån, trygd eller arbeidsavklaringspenger å rutte med.

Det er da vi lurer på hvor det er blitt av alle de fine løftene som politikere fra de fleste partier pyntet seg med før valget i 2009. Da kappedes de om å fronte et populært utsagn om at «tenna må bli en del av kroppen». Jeg vet ikke hva Descartes ville ha sagt om det. Han delte oss riktig nok i to, i kropp og sinn, men ikke i kropp og tenner. Men det er jo lenge siden, så mye har skjedd med tenkningen siden den gang.

I hvert fall sa politikerne at tannhelse skulle inn som en del av folketrygden på lik linje med resten av helsa. For har du løpt på asfalt og fått plager med kneet, eller røyka og fått trøbbel med lungene, så punger det offentlige ut. Men når du har gjort noe så skammelig som å la tennene dine forfalle, da må du i utgangspunktet ta hele regninga selv.

Ungjenta i vår fortelling fikk deler av utgiftene dekket av Nav, men ikke før en attføringsbedrift satte inn sine ressurser på å hjelpe henne i systemet. I dag har jenta en flunkende ny tanngard. Hun kan trygt smile til kundene i butikken der hun har fått fast jobb. Og hun kan trygt reise på ferie i 14 dager. Hun er ikke redd lenger for at tennene skal ramle ut. Og hun har – for første gang på mange år – spist et eple!

Hun var i ferd med å bli et isolert beinrangel – med en munn hun aldri turte å åpne med folk til stede. Nå har hun lagt på seg og stråler mot alle som vil se hvor glad hun er.

Før stortingsvalget ville Arbeiderpartiet at tannhelsefeltet skulle «bli en del av det offentliges ansvar på lik linje med det øvrige helsevesen». Og regjeringskameratene i SV og Sp var med på notene. Så hvorfor er det ennå intet nytt fra tannfronten?

Jo, vi skjønner at dette blir dyrt hvis alle skal få alt dekket over folketrygden. Likevel ber vi dere politikere med makt til å endre norsk tannhelsepolitikk: begynn i det minste med å sette et tak på hvor mye en person skal måtte punge ut med i året – for å slippe å tenke at jeg tørr ikke gå på det jobbintervjuet for da ser de hvor fæl jeg ser ut. Få den reformen på plass som gjør at også de med dårlig råd og kanskje tannlegeskrekk kan si: jeg spiser, ergo kommer jeg! Karin Helene Haugen, ansvarlig redaktør SITAT: «Descartes delte oss riktig nok i to, i kropp og sinn, men ikke i kropp og tenner.»

Denne lederartikkelen sto på trykk i Velferd 6-2010

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler