IA-avtalen og veien videre

Velferdkommentaren

Illustrasjon: Shutterstock

IA-avtalen bør være en innovativ avtale der de generelle målene ligger fast, mens virkemidlene utvikles i takt med aktuell kunnskap. Avtalen som kom i 2014 og som varer ut 2018, er en god og kunnskapsbasert avtale med et stort potensial for å påvirke utviklingen i arbeidsmarkedet.

Det er ingen som er uenige i målene i avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Det er opplagt viktig at sykefraværet ikke blir for høyt og å ha et inkluderende arbeidsliv slik at mange kan jobbe og betale skatt. Men virkemidlene kan det være uenighet om.

Strengt kontroll- og sanksjonsregime

Den forrige IA-avtalen (2010-2013) resulterte i et strengt, byråkratisk og rigid regelverk rundt oppfølging av sykmeldte, og avtalen hadde et altfor stort fokus på graderte sykmeldinger. SINTEF gjennomførte en omfattende og grundig evaluering av den forrige avtalen, og basert på resultatene foreslo vi store endringer.

«Den forrige IA-avtalen resulterte i et strengt, byråkratisk og rigid regelverk rundt oppfølging av sykmeldte.»

Alle forslagene ble fulgt, og både avtaleteksten og reglene for oppfølging av sykmeldte ble endret i 2014. IA-avtalen kom da tilbake på riktig spor, med fokus på arbeidsplassen og det lokale partssamarbeidet.

Noen trodde feilaktig at sykefraværstallene ville reduseres dersom en bygde opp et strengt kontroll- og sanksjonsregime rundt hvert enkelt sykefraværstilfelle. Dette er heldigvis reversert.

Arbeidsplassen er rett arena

Det er ikke fastlegen og NAV som kan skape inkludering og hindre unødvendig sykefravær, det må skje på den enkelte arbeidsplass. Bevisste ledere vet at sykefravær er deres ansvar og at forebygging er det viktigste, mens de ubevisste lederne venter til sykmeldingen kommer og skylder så på legen som sykmeldte.

De færreste får en sykmelding av legen om de ikke eksplisitt ber om det, eller har en sykdomssituasjon der de selv ikke ser at de trenger en sykmelding.

VIL INKLUDERE DE UNGE: Solveig Osborg Ose er samfunnsøkonom i Sintef. Foto: Sintef

Innsats rettet mot unge bør få plass i IA-avtalen

I årene framover tror jeg det aller viktigste er få inkludert de unge i arbeidslivet, slik at de ikke blir gående passive i lange perioder med store trygdebehov. Frafallsratene fra videregående skole har vært stabile siden 1994, og altfor mange blir stående uten fullført videregående utdanning. Nå må utdanningsmyndighetene finne på noe nytt, det som er prøvd til nå har hatt lite effekt.

De mest sentrale virkemidlene for å øke gjennomføringen av videregående utdanning, ligger i kommunene. Det handler om mer ressurser til grunnskolen og utvikling av en bedre pedagogisk verktøykasse for at flere skal få tilstrekkelig kompetanse fra grunnskolen. Svake karakterer fra grunnskolen er den enkeltfaktoren som forklarer det meste av frafallet fra videregående skole.

Men det handler også om en skikkelig utbygging av helsestasjoner og skolehelsetjenesten. Her har mye vært lovet mange ganger, men det er fortsatt altfor liten kapasitet, særlig i forebyggingsarbeidet.

Teknologien må utnyttes

Jeg har også tro på bruk av teknologi i forhold til dagens unge. Det holder ikke å bruke de samme undervisningsformene i dag som vi i foreldregenerasjonen hadde på skolen.

Ungene i dag er ofte svært teknologisk kompetente og kan lære seg nesten hva som helst fra Youtube og internett, bare de er interessert. Teknologien bør utnyttes for å skape motivasjon, mestring og læring. Her skjer det for lite i dag. 

Arbeids- og velferdsmyndighetene må samarbeide med utdanningsmyndighetene. Men her er det så langt jeg kan se, begrenset til å handle om forsøket med NAV-veiledere i skolen. Det er for lite.

Her trengs mye større innsats, og IA-rammen kan med stor fordel inkludere dette samarbeidet. De unge er nevnt i dagens IA-avtale, men det er ikke helt konkretisert hva som skal gjøres utover arbeidsrettet bistand.

Kvinner i arbeidslivet

Jeg mener det fortsatt er svært viktig å mobilisere kvinner i arbeidslivet, både gjennom at flere er i arbeid og at flere arbeider heltid heller enn deltid. Fedrekvoten er svært viktig og burde vært økt og ikke redusert.

«Bevisste ledere vet at sykefravær er deres ansvar og at forebygging er det viktigste.»

Men det handler ikke bare om de enkle politiske virkemidlene på kort sikt, det handler også om hva myndighetene og partene ønsker å få til på lang sikt. Jeg tror nå at tiden er inne for en storsatsning på HMS i kvinneyrkene, her er det gjort altfor lite og her har partene i IA-avtalen også vært for passive.

Virksomhetenes samfunnsansvar

Etter min mening ligger det et stort potensial i virksomhetenes samfunnsansvar. Her har vi i lille Norge adoptert et globalt miljø- og menneskerettighetsperspektiv, men glemt et nasjonalt inkluderingsperspektiv.

Virksomhetene har mange gode grunner til å ta samfunnsansvar, og sannsynligvis er dette viktigere i dag enn for noen år siden. Kommunikasjonen med kunder er mer åpen og synlig enn før gjennom sosiale medier.

Samtidig er det lettere for kundene å nå frem med protester mot handlinger som ikke er i tråd med deres preferanser, noe som gir stor forbrukermakt.

Etter å ha forsket på IA-avtalen og tilhørende tema i mange år, er jeg overbevist om at vi trenger avtalen også i årene fremover. Dette er et langsiktig arbeid som ikke bare bør handle om unødvendig sykefravær, men også om de sentrale samfunnsutfordringene på arbeids- og velferdsområdet.

Av Solveig Osborg Ose, dr.polit., samfunnsøkonom, SINTEF

Siste fra Velferd.no

Gjennom Kompetansesenter for arbeidsinkludering skal forskere bidra til at Nav blir bedre på å få folk inn i arbeidslivet. – Det har vært for stor avstand mellom forskere og Nav, mener dekan Ann-Helén Bay.

Nav bruker 50 millioner kroner i året på forskning og jobber systematisk for å styrke samarbeidet med forskere og forskningsmiljøer. – Det er nødvendig at forskerne holder en armlengdes avstand til forvaltningen, mener professor Cathrine Holst.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler