Hvorfor er pensjon et brennbart tema i Frankrike – selv for ungdom?

Hva er forskjellen på nordmenn og franskmenn?

Jo, i Frankrike går millioner ut i gatene og lammer samfunnet i dagevis fordi president Sarcozy vil heve pensjonsalderen fra 60 til 62 år. Mens i Norge svarer et stort flertall at de ønsker å fortsette å jobbe også etter at de har fått rett til å gå av med pensjon – fra de er 62. Ja, andelen som ønsker å jobbe lenger enn de må, har faktisk økt kraftig de siste fire årene. Blant arbeidstakere over 60 år har andelen arbeidslystne økt med nesten 20 prosentpoeng – fra 56 til 75 prosent. Også for aldersgruppen 50-59 år har det vært en markant økning, fra 38 til 54 prosent, ifølge Senter for seniorpolitikk sitt årlige seniorbarometer.

I tillegg til den iøynefallende forskjellen i arbeidsglede mellom eldre franske og norske arbeidstakere, og det ulike reaksjonsmønsteret – stille nikking eller forsiktig hoderysting til pensjonsreformen i Norge kontra nesten revolusjonære tilstander i Frankrike – ser vi et enormt engasjement blant fransk ungdom mot å utsette pensjoneringsalderen med to år. De barrikaderer skoler og tenner på biler, mens ungdommen i Norge smiler høflig eller gjesper hvis noen spør dem om våre nye pensjonsregler.

Er fransk ungdom så mye mer solidariske med sine gamlinger enn norsk ungdom? Er vi så mye sprekere i Norge? Drikker de for mye rødvin i Frankrike? For det kan da ikke bare være sydlig varmblodighet og nordisk forsiktighet som forårsaker denne påfallende forskjellen i arbeidslyst og reaksjoner?

Hittil har vi funnet tre mulige svar:

For det første er arbeidsløsheten stor i Frankrike, mye større enn i Norge, og den er særlig høy blant ungdom. Derfor er det neppe solidaritet med de gamle som driver fransk ungdom ut i gatene, men heller engstelse for at det blir enda vanskeligere å få jobb hvis de eldre skal arbeide lenger enn før.

For det andre er organisasjonsprosenten i fransk arbeidsliv svært lav. Bare rundt ni prosent av arbeidstakerne er fagorganiserte. Dermed har franske myndigheter ingen tradisjon for å ta med fagorganisasjonene på råd. I stedet trer de reformer ned over hodet på dem. Og da gjør arbeiderbevegelsen som den alltid har gjort når samarbeid er umulig, de inntar gatene og går til streik.

En tredje årsak til dagens voldsomme protestbølge er et lenge oppdemt raseri mot Sarcozy og flere upopulære avgjørelser. Pensjonsreformen ble fyrstikken som tente det voksende bålet.

Norsk fagbevegelse ser at det samstemte raseriet blant unge og eldre kan føre til en ny giv for fagbevegelsen i Frankrike. Hvis det fører til at regjeringen tar organisasjonene med på råd, tyder norske erfaringer på at det kan være bra, ikke minst for et land som sliter med stor arbeidsløshet og et tungrodd byråkrati – selv om franskmennene må finne seg i å jobbe til de blir 62 – de også.

Denne lederartikkelen sto på trykk i Velferd 7-2010

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler