Hvor normalt er det å være normal?

Normaliteten er viktig, men den kan være begrensende og undertrykkende. I denne spenningen trer annethet frem som et mulig referansepunkt i velferdspolitikken.

Det normale er en størrelse som unndrar seg en enkel og entydig definering, i hvert fall hvis vi skal gripe det betydningsrommet som begrepet har i dagligtalen. Den svenske handikapforskeren Magnus Tideman har sammenfattet tre ulike prinsipper for definering.
For det første har vi en statistisk definisjon av normalitet. Her tematiseres normalfordelingskurven og standardavviket.
For det andre har vi en medisinsk definisjon av normalitet. Når man er frisk, er man normal, og er man syk, trenger man behandling for å komme ut av en i prinsippet unormal tilstand.
For det tredje kan det pekes ut en normativ definisjon av normalitet, det vil si hva som på et gitt tidspunkt i et gitt samfunn oppfattes som en riktig og god levemåte. Dette kan vi si er en moralsk definisjon av normaliteten.
Samlet sett er det normale ikke gitt av naturen som en standard det sosiale må forholde seg til, men sosialt konstruert og del av en virksom makt.

Normaliteten som gode

På Dagsrevyen var det for en tid siden et innslag om en mann som hadde forulykket og blitt rullestolbruker. Ulykken var omfattet av en forsikring i Gjensidige og det var nå oppstått strid om erstatningsbeløpet. I argumentasjonen om saksøker ble situasjonen formulert slik: «Han trenger 17 millioner kroner for å kunne leve et tilnærmet normalt liv.» Det er en formulering vi kan si mye om, særlig vedrørende de som ikke har rettigheter i Gjensidige, men mitt poeng nå er at vi her ser det normale som en standard i et krav om rettferdighet. På denne måten er det normale politisk produktivt.
Da den danske handikappolitikeren Oluf Lauth i 1978 ga ut sin politiske selvbiografi, kalte han den «Lykken er at være normal». Og et ekko av dette perspektivet finner vi i de politiske reformene for funksjonshemmede som har vært lansert som normaliseringsreformer for funksjonshemmede i skolen og i omsorgspolitikken. Dette har lange historiske røtter. Historikeren Anne Lise Seip har påpekt at når sosialpolitikken ble formet på 1930-tallet, var vitenskapelig funderte standarder avgjørende for hvordan målsettingene for politikken skulle settes. Dette er knyttet til vitenskapens inntog i sosialpolitikken. Vitenskapen kunne levere standarder for fattigdom, intelligens og ernæring som kunne brukes til politisk styring. Dette er en viktig betydning til normaliteten også i dag.

Normaliteten som problem

I en diskusjon av funksjonshemmedes situasjon med særlig henvisning til døve har sosiologen Regi Enerstvedt stilt seg kritisk til normaliseringsbestrebelsene. Hvem er det for eksempel som bestemmer hva som er det normale? Og er det sikkert at dette normale er det riktige for alle?
Målet for funksjonshemmede-politikken har vært et likeverdig liv for funksjonshemmede, men dette målet er blitt knyttet til ensrettende ideer om normalisering og integrering, som gir seg ut for å være det naturlige for alle funksjonshemmede. Men normaliteten er som påpekt ikke naturgitt, men konstruert av bestemte krefter til bestemte formål. Dette gjør at normaliteten kun blir en av flere mulige tilpassinger funksjonshemmede kan gjøre i forhold til de rådende samfunnsforhold.
Migrasjonsforskeren Hakan Sicakkan fremholder at nøkkelen til en god integrering ligger i å ta bort normaliteten som vilkår for at et samfunn skal fungere.
«Vi må utvikle et mangfoldighetsperspektiv, gjøre mulig en analyse av sosial eksistens basert på «annenhet» snarere enn forskjellighet mellom mennesker eller grupper. Vi må gå bort fra normen og se på diversiteten i våre analyser av samfunnet, hvor alle sosiale eksistenser blir likestilt i et annenhetsperspektiv.”»
I dette perspektivet representerer normaliteten et undertrykkende og ekskluderende hegemoni, og problematiseringene peker i en felles retning. De innkretser annetheten.

Les hele kronikken i Velferd 6-2008

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler