Hvor lett er det egentlig å komme inn?

INKLUDERINGSKOMPETANSE: Etter over 10 år med IA-avtalen er arbeidsmarkedet overmodent for tiltak som retter seg mindre mot å flikke på de arbeidssøkende og mer mot arbeidsgivernes inkluderingskompetanse, skriver Velferds redaktør Karin Helene Haugen i denne lederartikkelen.

INKLUDERINGSKOMPETANSE: Etter over 10 år med IA-avtalen er arbeidsmarkedet overmodent for tiltak som retter seg mindre mot å flikke på de arbeidssøkende og mer mot arbeidsgivernes inkluderingskompetanse, skriver Velferds redaktør Karin Helene Haugen i denne lederartikkelen. Foto: Shutterstock ©Shutterstock

Hvordan det egentlig har gått med høyden på terskelen inn i arbeidslivet i de rundt 10 årene som IA-avtalen, avtalen om et inkluderende arbeidsliv, har eksistert: Er terskelen blitt høyere eller lavere?

Hvor lett er det å skaffe seg en vanlig jobb for en som har vært utenfor arbeidslivet i lengre tid? Det er hovedspørsmålet i debattinnlegget i dette nummeret (Magasinet Velferd 7-2012), skrevet av en som selv er ung ufør med diagnosen Asperger Syndrom. Han har lett forgjeves etter informasjon om hvordan det egentlig har gått med høyden på terskelen inn i arbeidslivet i de rundt 10 årene som IA-avtalen, avtalen om et inkluderende arbeidsliv, har eksistert: Er terskelen blitt høyere eller lavere? Et godt spørsmål fra en som føler ubehaget ved den stadig tilbakevendende påstanden om at vi har for mange uføretrygdede her i landet.

Han finner lett svar på andre spørsmål, som for eksempel i hvilken grad myndighetene vil sette i verk tiltak for å få folk som ham ut av trygdebudsjettet. Neste år vil Regjeringen blant annet styrke tiltakene i Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne gjennom å bevilge penger til 400 flere tiltaksplasser på dette feltet.

Men ingen kan svare ham på i hvilken grad det faktisk er mulig å komme seg ut av gruppen «late unnasluntrere» og over terskelen inn i det forjettede arbeidslivet.

Han konkluderer med at hvis visjonen om «flere i arbeid – færre på trygd» skal kunne realiseres, må kravene som stilles til funksjonshemmede som vil inn i ordinært lønnet arbeid, tilpasses den enkeltes arbeidskapasitet. Det gjelder også for tre andre personer som vi møter i dette nummeret i artikkelen «De som er utenfor arbeidslivet»: en ung enslig mor, som drømmer om en deltids jobb, det er det hun mener at hun har helse til å klare; en superaktiv uføretrygdet kvinne, som har mistet troen på at arbeidslivet vil ha en eldre ustabil arbeidskraft som henne; og en somalier, som har gått på kurs etter kurs og prøvd seg i praksisjobb etter praksisjobb, uten å klare å skaffe seg ordinært arbeid.

Disses erfaringer stemmer bra med det som kom fram i forrige nummer av Velferd. Der refererte vi til funnene i en undersøkelse som viser at arbeidsgivere er varme tilhengere av inkludering – bare ikke hos dem, for deres arbeidsplass er så spesiell at det er umulig å ta inn folk som de ikke er sikre på fungerer 100 prosent.

Konklusjonen deres forbauser oss ikke, for vi skjønner jo at terskelhøyden henger sammen med ropene om konkurransedyktighet og mer effektivitet.

Godt da at attføringsarbeidet nå er på god vei inn i det ordinære arbeidslivet. Det er etter hvert bred enighet, både blant politikere og attføringskyndige, om at veien inn i arbeidslivet blir kortere og mindre smertefull hvis de arbeidssøkende får prøve seg på en ordinær arbeidsplass etter prinsippet: rett i jobb. Forskning har vist at det for mange arbeidssøkere fungerer bedre når attføringskyndige gir dem oppfølging på en ordinær arbeidsplass i stedet for i et tiltak i en skjermet virksomhet inntil de er «formidlingsklare».

Tiltak i arbeidslivet, i stedet for utenfor, gjør også at arbeidsgiverne får nærkontakt med funksjonshemmede og langtidsledige. Det kan føre til at de blir mindre redde for hvordan det skal gå å ha mennesker som ikke fungerer 100 prosent, ansatt på deres arbeidsplass. Og det igjen kan bety at arbeidsgivernes inkluderingskompetanse får et kraftig dytt i riktig retning.

Etter over 10 år med IA-avtalen er arbeidsmarkedet overmodent for tiltak som retter seg mindre mot å flikke på de arbeidssøkende og mer mot arbeidsgivernes inkluderingskompetanse.

Denne lederartikkelen sto på trykk i Velferd 7-2012.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler