Hva skal vi med private aktører i velferdstjenestene?

Kronikk

(Illustrasjon: Henry Bronken)

«Mange ser ut til å ha glemt at vi åpnet opp for private aktører i velferdstjenestene nettopp fordi ikke alle skattekroner som skulle gå til velferd, faktisk gikk til velferd» skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund i tankesmia Civita.

Hva skal vi egentlig med private aktører i velferdssektoren? Er det ikke viktigere å sørge for at kommunene eller staten leverer gode tjenester? Og hvorfor skal vi slippe til kommersielle aktører, hvis vi risikerer at en del av skattepengene vil gå til profitt i stedet for til bedre tjenester?

Skattekroner til sløsing

For å svare på det, må vi begynne med utfordringene i offentlig sektor. Offentlig sektor er langt fra perfekt. For eksempel er sykefraværet høyere enn i privat sektor, og høyest i kommunal sektor. Det gjelder generelt, ifølge blant andre Statistisk sentralbyrå, men også spesifikt for enkeltbransjer som barnehager, ifølge Kommunenes sentralforbund (KS). Vi vet også fra ASSS-undersøkelsen, som sammenligner ressursbruk og resultater i de ti største kommunene i Norge, at effektiviteten varierer mellom kommunene. Noen oppnår altså bedre resultater med mindre ressursbruk.

«Tradisjonelt har det vært få insentiver for å tenke nytt i offentlig sektor.»

Det betyr tilsvarende at noen oppnår mindre for mer. Med andre ord sløses det i offentlig sektor. Ikke alle skattekroner går til velferd. Noen skattekroner går til å dekke opp høyere sykefravær, eller kastes bort i dårlig organisering.

Å sette en kommersiell aktør, hvor en del av inntektene går til utbytte eller profitt, opp mot en offentlig aktør hvor alle inntektene går direkte til gode tjenester for borgerne, er derfor en falsk motsetning. Det er ikke nødvendigvis slik at den offentlige aktøren kan bruke de pengene som går til profitt hos den kommersielle aktøren, til å ansette en ekstra pedagog eller sykepleier.

Liten belønning for å tenke nytt

Tradisjonelt har det også vært få insentiver for å tenke nytt i offentlig sektor. Det betyr ikke at nytenking ikke har forekommet. Det finnes mange ildsjeler i norske kommuner, som ønsker å skape noe nytt og bedre. Men det har i for liten grad vært systematikk i dette arbeidet.

I frie markeder er bedriftene helt avhengig av hele tiden å utvikle nye tjenester og produkter. Om de klarer å skape tjenester kundene er fornøyd med, blir de belønnet. I offentlig sektor har målet tradisjonelt vært å levere likest mulig tjenester til alle. Å prøve noe nytt har noen ganger vært knyttet til kritikk, for eksempel fordi noen får noe som andre ikke får.

Feil får små konsekvenser

Dersom en aktør i det frie markedet gjør feil som medfører at kvaliteten på tjenesten forringes, eller omdømmet skades, vil det få konsekvenser. Kundene vil forsvinne, og i verste fall risikerer aktøren å gå konkurs. Men også lite effektiv drift og for høyt kostnadsnivå sammenlignet med inntektene vil føre til tap og i ytterste fall konkurs. Derfor må private aktører hele tiden drive mest mulig effektivt, uten at det går ut over kvaliteten eller omdømmet.

«Å slippe til private aktører handler om å se om andre enn stat og kommune kan utføre oppgaven på en bedre og mer effektiv måte.»

I offentlig sektor finnes ingen slik mekanisme. Dermed kan også dårlig drevne offentlige institusjoner fortsette sin praksis i år etter år. Mange glemmer å sammenligne de negative konsekvensene her og nå, ved at en aktør går konkurs og må legge ned driften, med de negative konsekvensene for generasjoner av elever som går i en skole som ikke leverer adekvat undervisning, eller pleietrengende som bor på en institusjon som ikke holder mål.

Konkurs har selvsagt negative konsekvenser på kort sikt som må håndteres. Men over tid sørger konkurser og nyetableringer for å flytte ressursene fra de dårlige og dyre til de gode og effektive virksomhetene.

Markedssvikt kan møtes uten at det offentlige selv må utføre tjenesten

Vi skal selvsagt ikke glemme at det i mange tilfeller var gode grunner til at man gikk bort fra en organisering av velferdstjenestene i det frie markedet. Det handlet gjerne om markedssvikt, om at markedet ikke løser oppgavene slik vi ønsker. For eksempel tar ikke markedet hensyn til fordeling. I markedet oppstår også problemer fordi det kan være vanskelig i vite hvilken kvalitet tjenestene som leveres, faktisk holder. I tillegg er det gjerne slik at kundene i et slikt marked ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til ringvirkningene for resten av samfunnet.

Alle disse problemene kan være helt reelle, men allikevel trenger det ikke være noen forutsetning at det offentlige selv utfører alle tjenester for å bøte på problemene. De kan for eksempel møtes med en kombinasjon av offentlig finansiering og offentlig kvalitetssikring av tjenestetilbudene.

Konkurranseeksponering, ikke privatisering

Å slippe til private aktører i offentlig finansierte velferdstjenester må ikke forveksles med «privatisering», forstått som at en tidligere offentlig oppgave overlates til det frie markedet. Å slippe til private aktører handler om å se om andre enn stat og kommune kan utføre oppgaven på en bedre og mer effektiv måte, men det offentlige beholder både ansvaret for finansiering og ønsket grad av kontroll over tjenesten.

«Det er vanskelig å forstå den store motviljen mot å la private aktører prøve seg i noe større grad i velferdstjenestene.»

Det er også greit å være klar over at konkurranseeksponering i norske kommuner har et relativt beskjedent omfang i dag. Det er egentlig bare i barnehagesektoren at vi har sluppet til private aktører i ganske stor grad, og her er de aller fleste enige om at det har vært en ubetinget suksess. Å legge til rette for private barnehager gjennom økonomiske insentiver har gitt oss nær full barnehagedekning i Norge. I tillegg er foreldre mer fornøyd med de private barnehagene enn med de kommunale.

Kvalitet først

Det er vanskelig å forstå den store motviljen mot å la private aktører prøve seg i noe større grad i velferdstjenestene. Det er åpenbart at det finnes svakheter i det offentlige systemet. I tillegg bør det i mye større grad åpnes for å la de som ønsker det, velge et annet tilbud enn det offentlige, dersom de mener at det dekker deres egne behov bedre, og det ikke koster resten av samfunnet noe ekstra.

Det viktigste er at man sørger for et system hvor kvalitet og tilpassede tjenester belønnes, mens å levere lav kvalitet får konsekvenser, uansett om man er en offentlig eller privat aktør.

Av Anne Siri Koksrud Bekkelund, politisk økonom i Civita

Siste fra Velferd.no

Nav og tiltaksbransjen

Anbud på Nav-tiltak har fått flere folk i arbeid, hevder statssekretær Christl Kvam og viser til tall fra Nav. Selv sier Nav at det er usikkerhet og feilkilder knyttet til tallene og at man ennå ikke har et reelt helhetsbilde av resultatene.

Nav og tiltaksbransjen

Konkurranseutsetting av Nav-tiltak har ført til ensretting og kommersialisering, mener de rødgrønne partiene. Kommersielle aktører kan få trangere kår dersom stortingsvalget fører til regjeringsskifte.

Velferdkommentaren

«Dugnad representerer ikke alltid den moralsk høyverdige frivilligheten for et felles beste som det framstår som i norsk retorikk. Grensene mellom frivillig dugnadsinnsats og ren utnytting kan være flytende» skriver forsker og sosialantropolog Ada I. Engebrigtsen.

85.000 funksjonshemmede vil jobbe, men mange havner på trygdeytelser i stedet. Skal man få disse i jobb, må politikerne prioritere universell utforming og utdanning, mener debattpanel.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler