Språk og avmakt:

Fra terror via Tore på sporet til forskning

ORD OG TANKER: «Før vi vet ordet av det er ordene kommet så langt fra tanken at vi ikke lenger vet hva vi tenker», skriver Ada I. Engebrigtsen i denne Velferdkommentaren.

ORD OG TANKER: «Før vi vet ordet av det er ordene kommet så langt fra tanken at vi ikke lenger vet hva vi tenker», skriver Ada I. Engebrigtsen i denne Velferdkommentaren. Illustrasjon: Shutterstock ©Shutterstock

Fra terror i Paris via Tore på sporet til velferdsforskning gripes det til språklige klisjeer. De kan virke beroligende, men kan også være farlige: Klisjeer forenkler virkeligheten og former den slik at den kan være vanskeligere å forstå.

Språket – det viktigste bindeleddet mellom vårt indre og omverdenen og mellom oss og andre mennesker – er fullt av fallgruver. Det er fullt av mer eller mindre innholdsløse ord og vendinger, som fordi de er ferdigutformet og ofte helt ukontroversielle faller oss i munnen i situasjoner der vi ikke helt vet hva vi skal si eller der vi er redde for å trampe i klaveret.

Klisjeer er et eksempel på sånne ord og vendinger som sier noe vi alle er enige om, og det virker beroligende. Klisjeene utfordrer ikke, de sier ikke noe nytt, men bekrefter noe som alle vet eller tror vi vet. Derfor er klisjeer også farlige; de forenkler virkeligheten og former den slik at den kan være vanskeligere å forstå. Spesielt når vi står overfor emosjonelt vanskelige situasjoner kan klisjeene være betryggende, men også tilslørende.

Er det ikke påfallende hvordan journalister som rapporterte fra Paris brukte de samme ferdiglagde karakteristikkene om «å ta byen tilbake», «ikke vise frykt og dermed la terroristene vinne» osv, som florerte etter Utøya-massakren, etter voldtektsserier og andre forferdeligheter? Flere medier har også notert hvordan president Hollande brukte de samme frasene mot IS-terroren som president Bush brukte etter 9.11.

Falsk trygghet?

Hva er det som skjer? Tyr vi til klisjeene for å berolige hverandre fordi velkjente ord kan skape en følelse av orden og forutsigbarhet? Men er det det som skjer, blir vi virkelig beroliget av klisjeene eller tjener ordene bare til en falsk trygghet?

I Aftenposten lørdag 21. november 2015 stilles nettopp dette spørsmålet: Er det virkelig gjennom at hver enkelt av oss ikke viser frykt at terrorisme kan overvinnes? «Selvfølgelig ikke», vil du svare, «men terroristene ønsker å skape frykt». Men kan ikke slike klisjeer også tjene til å dekke over de virkelig vanskelige og kontroversielle spørsmålene og lulle oss inn i en slags falsk trygghet? Skal den alminnelige mann og kvinne se på seg selv som en slags tapper fotsoldat som trosser frykten for å redde fedrelandet? Jeg er i tvil.

Språklig teflon

En lørdag kveld så jeg på Tore på sporet: jeg var i en sånn stemning. De to brødrene fra Columbia som var blitt skilt fra sine foreldre som smågutter, skulle få reise tilbake og møte familien, med Tore som anfører. Med velkjente klisjeer om hjerte og smerte leder Tore seerne på velkjent vis fram til det følelsesladete klimaks; møte med mor og søsken «i et lite skur som inneholder mer hjerterom enn husrom». Og vi gråter – jeg og! Og etterpå når gråten og latteren har lagt seg litt – spør Tore guttene om hva de føler og om de føler mer nå enn før og om de kan utdype det de føler.

Det er ikke først og fremst klisjeene Tore bruker for å mane fram den rette stemningen jeg reagerer på, men hele bruken av godord og fraværet av nyansering omkring denne opplevelsen.  Dette handler ikke om å bruke folk for å lage følsomme programmer eller å manipulere sine objekter – mitt ærende er å snakke om språket, om hvordan vi snakker om skjellsettende opplevelser – og først og fremst hvordan journalister snakker om skjellsettende opplevelser.

Som med attentatet i Paris, Utøya og New York 9.11 handler dette møtet som Tore tar oss med på, om en grenseoverskridende opplevelse som de færreste har ord for å beskrive. Istedenfor å anerkjenne det virvaret av følelser og motsetninger som disse guttene nok opplevde, prøver Tore å dekke over ved å servere en følelsesmessig teflonhistorie à la «Det var julekveld i skogen». På den ene siden blir språket slik et imperativ: Du skal føle slik! Dermed dekker den over avmakten en stund, men hva gjør vi når teflonen blir slitt av og avmakten og usikkerheten trer fram i lyset? Hvor er det blitt av språket da?

Leveringsdyktige velferdsforskere

Fra krig og terror kan det virke nesten blasfemisk å pense tema inn på språk i min egen hverdag, nærmere bestemt i velferdsforskningen. Men denne kommentaren handler om språk – og snakke gjør vi hele tiden. Det er lenge siden nå at mine ledere begynte å snakke om leveringsdyktighet i forbindelse med forskning. Da hadde en diskusjon om merkantiliseringen av forskningsspråket allerede pågått en stund, og det som kan beskrives som kommersialiseringen av forskningen, som noen kaller liberalisering, var kommer godt i gang.

Hva er det som skjer når vi snakker om et forskningsarbeid som en leveranse og en forsker som mer eller mindre leveringsdyktig? Pleide ikke en leveranse å være en slags pakke som var bestilt og som skulle leveres til riktig tid og sted? Og skulle ikke leveransen svare til bestillingen? Hva skjer med vår forestilling og forventning til forskning når den beskrives som en predestinert pakke?

Så kan man innvende at begrepet leveranse er blitt utvidet – det kan brukes nå om alle slags «produkter» som på en eller annen måte er bestilt. Ja nettopp! Ved å la resultatet av alt arbeid benevnes på samme måte, mister ikke bare vår forståelse av virkeligheten et nyansert språk til å forstå den – den tvinger på en måte all virksomhet inn i den samme varelogikken.

Forskning skal utfordre klisjene

Et forskningsoppdrag er verken viktigere eller mer høyverdig enn en maskindel man bestiller og får levert – men det er annerledes. Det som gjør forskning annerledes enn en maskindel er blant annet at den skal være en utforskning av virkeligheten – ikke en prototype. Velferdsforskning skal stille spørsmål ved den kjente sosiale virkeligheten og utfordre de klisjefylte sannhetene vi omgir oss med. Det er forskningens rolle – den kan aldri bli en leveranse der man leverer det som er bestilt: at man ikke helt vet hva man skal levere – det er hele poenget.

Hvordan vi snakker om ting og hendelser er ikke likegyldig, språk og tanke henger nøye sammen, men før vi vet ordet av det er ordene kommet så langt fra tanken at vi ikke lenger vet hva vi tenker.

Av Ada Ingrid Engebrigtsen, forsker, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

Denne Velferdkommentaren står på trykk i magasinet Velferd nr. 8-2015. Klikk her for elektronisk utgave.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler