Fra aktivitetsplikt til tiltaksplikt

Kronikk

Å snakke om aktivitetsplikt er populært. Men det vi trenger er tiltaksplikt for stat og kommune, ikke aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere, skriver samfunnsforsker Karin Gustavsen.

Aktivitetsplikt er i tiden. Nå skal «skjerpa krav til sosialhjelpsmottakere» redusere sosialhjelpsutgiftene i kommunene. Mottakere av sosialhjelp skal «stå opp om morran», og gå til en aktivitet. Slik skal de få et slags spark bak til å komme seg i jobb.

Jøye meg. Som om folk som lever av sosialhjelp ikke vil ha jobb! Hvor i alle dager tar dere det fra, alle dere som mener at «skjerpet aktivitetsplikt» gjør at folk kommer i jobb? Dersom vi baserer politikk og praksis på myter, har vi et gedigent problem.

Det er helt sikkert noen der ute som snylter på både statlig trygd og kommunal sosialhjelp. Akkurat som det er folk i alle samfunnslag som utnytter «systemet». Dette er imidlertid ikke regelen, men unntaket.

Misvisende bilde

I den debatten som nå pågår om aktivitetsplikt for mottakere av sosialhjelp, etterlates et inntrykk av at sosialhjelpsmottakere er folk som gjennomgående er utspekulerte systemsvindlere som verken vil jobbe eller bidra på andre måter. Derfor må det innføres en plikt til arbeid og aktivitet. Jeg blir oppgitt og ganske indignert over slike enkle forklaringer, særlig når det er direkte feil.

Folk, enten de lever av sosialhjelp, arbeidsavklaringspenger eller andre former for offentlig inntektssikring som er ment å være midlertidig, har ønske om å medvirke i samfunnet, bidra og være i lønnet arbeid. Men for de aller fleste som står utenfor lønnet arbeidsliv, er det ikke arbeid å få. Det er derfor grovt misvisende å «døpe» denne innsatsen for «plikt».

For når vi anvender slike ord om en ordning, høres det ut til at det er påkrevd med pliktordning, et påbud, for at folk skal være i arbeid og aktivitet. Slik er det da ikke. Det er vel heller slik at det er ulike deler av Nav-systemet som har forbedret deg. Endelig gjør Nav den jobben de skulle gjort for lenge siden overfor personer som mottar sosialhjelp.

Det er få mottakere av sosialhjelp som ikke ønsker en jobb å gå til. De møter jo opp på Nav blant annet for å få bistand med dette.

Individualiserer problemet

Å snakke om aktivitetsplikt, er å individualisere et problem som er systemets utfordring. Når mottakere av sosialhjelp verken får tilgang til arbeid eller arbeidsrelatert aktivitet, så er det ikke deres «skyld». En rekke Nav-kontor har verken utviklet gode nok rutiner, prosedyrer eller systemer som sikrer at folk blir fulgt opp på skikkelige måter.

Men det er ikke det som er hovedproblemet, heller. Problemet er at det ikke er tiltaks- og praksisplasser å tilby folk. De Nav-kontorene som nå sier at de har lykkes, som for eksempel Drammen, har gått inn med systemgrep.

Her har blant annet kommunen medvirket til å fremskaffe aktivitets- og eller arbeidsoppgaver. Dette var tilbud som sosialhjelpsmottakere i denne kommunen IKKE hadde før «aktivitetsplikten» ble innført. Dette viser at det er systemet som har skjerpet seg slik at sosialhjelpsmottakerne endelig får den tilrettelegging og bistand de har ventet på, lenge.

Vi trenger tiltaksplikt

Dette samarbeidet mellom stat og kommune er avgjørende for at vi skal lykkes med å øke arbeidsdeltagelse. I tillegg er det svært viktig at arbeidslivet for øvrig åpner dørene for folk som står utenfor arbeidslivet. Slik blant annet næringslivet i Drammen har gjort etter at Nav, helt konkret, begynte å banke på dørene deres.

Igjen er det altså Nav som har skjerpet seg, som har bidratt til å åpne etterlengtede dører for mottakere av sosialhjelp.

Det sentrale myndigheter derfor først og fremst bør ta stilling til, er ikke aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere, men tiltaksplikt for stat og kommune. Rapporten om aktivitetsplikt, bestilt av KS og gjennomført av Proba Samfunnsanalyse, viser nettopp utfordringen med å få på plass et system som gir folk mulighet for aktivitet og/eller arbeid.

KS påpeker at det ikke kan være kommunene som skal betale disse tiltaksplassene. Nav på sin side henviser til politiske myndigheter som setter rammer for statens ansvar når det gjelder tilbud og omfang av dette. Når ingen vil ta et skikkelig ansvar, forvitrer jo mulighetene.

Sosialhjelpsmottakere får skylda

Midt i den skvisen står sosialhjelpsmottakerne. Og får skylda! Jøye meg. Skjerp dere, alle dere som peker på sosialhjelpsmottakerne! Pilen peker på dere! Få opp tempo i tilbudene!

Og følg opp skikkelig. Dette er ikke bare viktig for sosialhjelpsmottakerne. Men også for de mange tusen dyktige veiledere som jobber i Nav, og som hver dag strever med å finne muligheter for folka som banker på Nav-døra.

Dersom politiske ledere, kommunale ledere og Nav-ledelse går sammen om å utvikle systemmulighetene, så er det klart det virker.

Erfaringer med kvalifiseringsprogrammet viste også at systematisk arbeid fra Nav og kommune i samarbeid med programdeltagerne, gav gode resultater. Så vi vet jo en del om hva som virker. Det gjelder å gjøre mer av det.  Og vi må slutte med å etterlate et inntrykk av at det er sosialhjelpsmottakerne som har skjerpet seg fordi de blir «stilt krav til.» Det er systemet som har skjerpet seg. Omsider.

Rettigheter må sikres

En annen side ved «arbeidsplikten», er lønna. Dersom det er slik at mottakere av sosialhjelp fortsetter å få sosialhjelp som «lønn» for arbeidet, må vi rydde opp i dette. Sosialhjelp er en midlertidig ytelse, ikke lønnsmidler.

Også her er det mulig å se hen til kvalifiseringsprogrammet, som gir deltagerne rett til kvalifiseringsstønad som er skattepliktig og skal sikre en forutsigbar og stabil økonomi. Mottakere av sosialhjelp som deltar i opplegg som kategoriseres som «arbeidsplikt», må sikres de samme ordninger og rettigheter som andre borgere har.

Denne kronikken er skrevet av Karin Gustavsen, samfunnsforsker ved KoRus-Sør og Samfunnslaboratoriet.

Kronikken stod på trykk i Velferd nr. 3-2016. Digital utgave kan kjøpes her.

 

Siste fra Velferd.no

Nav bruker 50 millioner kroner i året på forskning og jobber systematisk for å styrke samarbeidet med forskere og forskningsmiljøer. – Det er nødvendig at forskerne holder en armlengdes avstand til forvaltningen, mener professor Cathrine Holst.

Det digitale skiftet i offentlig sektor er i full anmarsj. Mer egenansvar hos befolkningen og persontilpassede tjenester er noe av det vi kan forvente i årene som kommer, ifølge ny rapport.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler