Dugnad og dugnad, fru Blom

Velferdkommentaren

(Illustrasjon: Shutterstock)

«Dugnad representerer ikke alltid den moralsk høyverdige frivilligheten for et felles beste som det framstår som i norsk retorikk. Grensene mellom frivillig dugnadsinnsats og ren utnytting kan være flytende» skriver forsker og sosialantropolog Ada I. Engebrigtsen.

Da jeg bodde i Romania i 1996-97 intervjuet jeg den ortodokse presten i landsbyen om hans liv og virke. Han snakket vakkert om landsbyen og skrøt av landsbyboerne som nok var litt innskrenket, men veldig gode mennesker, og han la til: «Jeg har jo aldri noe problem med å få pløyet opp åkrene mine.»

Og ganske riktig: En vårdag møtte vi en liten trupp av landsbyens eldre jordbrukere med hakke over skuldrene og spurte hvor de skulle. Jo, de skulle ut og pløye (hakke) opp prestens åkrer.

Det var de samme gamle damene som hakket opp sine egne åkrer hvert år for å dyrke nok til å holde barn og barnebarn i byen med mel og grønnsaker…og som utgjorde kirkekoret hver søndag.

«Dugnaden er også et maktmiddel der de som har ressurser til overs, kan utnytte de som ikke har det.»

Strengt regulert

Dugnad er et utrolig utbredt fenomen, om enn med litt forskjellig mening. Men overalt er det i navnet frivillig og er en slags gave som folk gir for en høyere sak. På samme måte som den ortodokse presten fikk sine åkrer dyrket ved hjelp av de eldre damenes gudfryktighet, skal inkaene ha utviklet dugnadsånden til store høyder. Bøndene hadde egeninteresse av å dyrke åkrene til personer med religiøse embeter, ettersom solguden da velsigne inkariket med grøde.

I norske borettslag er det ikke jordens undergang som reguleres av om vi går på dugnad eller ikke, men de færreste tåler skulking av dugnaden mange år på rad uten at deres sosiale posisjon tar skade. Tian Sørhaug har skrevet morsomt om hvordan deltakelse på dugnad (loppemarked for musikkorpset) er strengt regulert, ettersom den rette dugnadsånden krever at man gir noe av seg selv til fellesskapet; i Tian Sørhaugs artikkel eksemplifisert i forskjellen på kjøpe-kaker og hjembakst.

Dugnaden er et maktmiddel

Da jeg bodde i Zambia på 1980-tallet hadde jeg en driftig hushjelp. Hun fikk disponere et jordstykke bak huset der vi bodde og spurte om hun kunne låne 100 kroner av meg. Det fikk hun og for pengene kjøpte hun salt. Så inviterte hun slekta si fra landsbyen på dugnad for å pløye opp jordstykket sitt, og den tradisjonelle takken ble levert i salt. Avlingen fra jordstykket solgte hun senere på markedet og tjente mange ganger utgiften til salt som hun hadde lånt av meg.

Det interessante med dugnaden og hele poenget med den er at det ikke er arbeid i tradisjonell forstand, og at det ikke kan lønnes tradisjonelt. Dugnaden er frivillig, men ettersom straffen for ikke å delta er sosial eller til og med ‘fysisk undergang’ er det vanskelig å unndra seg deltakelse. Derfor er dugnaden også et maktmiddel der de som har ressurser til overs, kan utnytte de som ikke har det.

En polsk bygningsarbeider fortalte at sjefen hans en dag snakket om den norske dugnaden og om dugnadsånd som et viktig norsk fenomen. Han hadde en hytte der han trengte en del arbeid gjort og foreslo at arbeidslaget hans ble med dit på dugnad – de skulle få mat og drikke.

Polakkene var på korttidskontrakter og var redd for ikke å bli valgt til neste jobb, og sa ja til å være med. Polakken klaget på at de jobbet to hele helger, og det eneste de fikk å spise var pølser og lomper: ‘dugnadsmat’.

Tomatmannen utnyttet systemet

Tomatmannen var kallenavnet på en figur i en grunnfagsartikkel av Fredrik Barth som ble en slags maskot blant grunnfagsstudenter i sosialantropologi på Blindern på 1980-tallet. Artikkelen handlet om den såkalte Tomatmannen, som kom reisende som «utlending» til en bygd i nord-Sudan der befolkningen var jordbrukere og hovedsakelig dyrket hirse.

I denne bygda var lønnsarbeid sjelden og ansett som nedverdigende, og hvert individ arbeidet for seg selv på sin egen åker. Dugnad for husbygging var det eneste kollektive arbeidet som foregikk, og belønningen var øl brygget av kona i familien.

I denne bygda var det grenser for hva man kunne bytte med hva, øl kunne bare byttes mot husbygging og lignende dugnadsarbeid, penger kunne bare byttes for ekteskap og for jordbruksprodukter. Å selge øl på markedet var umoralsk, det var ‘dugnadsmat’. For å få tilgang på cash måtte hver og en dyrke opp jorda si og selge produktene på markedet.

«De færreste tåler skulking av dugnaden mange år på rad uten at deres sosiale posisjon tar skade.»

Så kom altså Tomatmannen. Som tilreisende fremmed fikk han utdelt et jordstykke for å livnære seg, men istedenfor å pløye det opp selv kjøpte han hirse og satte kona igang med å brygge øl. Når ølet var ferdig inviterte han naboene til dugnad: ikke for å bygge hus som skikken var, men for å pløye opp jorda hans og plante tomater.

De fikk såpass mye øl at de godtok denne ukjente vrien, men når tomathøsten var klar, tjente tomatmannen mye penger på markedet uten å ha nedlagt særlig mye arbeid selv og uten at dugnadsarbeiderne fikk noe av dem. Denne utnyttelsen av et gjensidighetssystem førte til at fremmede ikke lenger fikk jord der i bygda og til at det ble slutt på dugnader.

Flytende grenser

Hva er poenget med denne litt sprikende teksten?

Poenget mitt er at dugnad ikke alltid representerer den moralsk høyverdige frivilligheten for et felles beste som det framstår som i norsk retorikk. Grensene mellom frivillig og gjensidig dugnadsinnsats og ren utnytting er ofte flytende og uforutsigbare.

Både min zambiske hushjelp og Tomatmannen utnyttet et tradisjonelt system bygget på utveksling av likeverdige tjenester til å berike seg selv. Både den rumenske presten og den norske sjefen utnyttet ideen om frivillig dugnadsarbeid og sin makt over andre, åndelig og økonomisk, til å skaffe seg gratis arbeid.

Så neste gang du blir innkalt til dugnad i bakgården eller i borettslaget: forsikre deg om at borettslagslederen ikke tjener penger på deg og husk at det egentlig er frivillig!

 

Av Ada I. Engebrigtsen, forsker, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), Høgskolen i Oslo og Akershus

Siste fra Velferd.no

Gjennom Kompetansesenter for arbeidsinkludering skal forskere bidra til at Nav blir bedre på å få folk inn i arbeidslivet. – Det har vært for stor avstand mellom forskere og Nav, mener dekan Ann-Helén Bay.

Nav bruker 50 millioner kroner i året på forskning og jobber systematisk for å styrke samarbeidet med forskere og forskningsmiljøer. – Det er nødvendig at forskerne holder en armlengdes avstand til forvaltningen, mener professor Cathrine Holst.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler