Det er ikke sikkert at det er fallhøyden det kommer an på

Det gjør vondt å ramle ut av arbeidslivet. Du får en knekk, ofte både fysisk og psykisk. Det gjelder alle som føler at de må gå fra jobben sin ufrivillig, enten de har en toppjobb i LO i Oslo eller de er ansatt som produksjonsarbeider i en vindusfabrikk på Otta. Og for mange tar det år å komme seg skikkelig på beina igjen etter et slikt fall.

I det siste har det vært mye snakk om fallhøyde. Fallet til hun som nylig var kåret til Norges mektigste, ble så iøynefallende gjengitt i dagspressa at det må ha gått hardt ut over trykksverte-beholdningen.
Likevel er det ikke sikkert at det er fallhøyden som avgjør hvor skadet du blir når du skjønner at du ikke lenger er ønsket på arbeidsplassen, der du gjennom mange år har lagt igjen det meste av kreftene dine.

I Velferd denne gangen forteller vi historien til en «på gølvet», som også følte seg presset til å gå. Han beskriver seg som en person som var lys til sinns, som hadde et stort overskudd. Han deltok i politikken. Han var en drivkraft i bygdas revyliv; han både skrev tekster, instruerte og spilte. Likevel hadde han skjønt det lenge, at sjefen på jobben ville bli kvitt ham.

Men det er ikke bare å ta verktøykassa og gå når du nærmer deg femti. Så han fortsatte å stå på, både i jobben og som tillitsvalgt i Arbeidsmiljøutvalget. Han jobba til han var helt tom – og enda litt lenger. En dag ville ikke kroppen mer. Den kobla ut «som en automatsikring». Den store, kraftige arbeidskaren ble svimmel og fikk «rare kroppslige plager». Legen anbefalte ham å komme seg vekk fra arbeidsplassen.

Så ble det lang sykmelding, enda lenger tid på attføring og over 100 jobbsøknader. Men han havna ikke på uføretrygd! Han klarte å skaffe seg en fast jobb igjen.

Når jeg spør om han nå er klar til å begynne med revy igjen, så svarer han at det er blitt så mye vanskeligere å skrive nå – selv fem år etter fallet. «En blir satt attende på så mange vis. Det heng i hop alt sammen.»

Kanskje stillheten rundt et fall kan være vel så smertefull som fallhøyden. Kanskje knekken blir vel så stor for den som faller ut av arbeidslivet uten noe oppstuss, uten presseoppslag, uten noen coach eller psykolog som kan hjelpe deg til å sortere ut hva som egentlig skjedde da nedoverbakken var som brattest; og uten noen fallskjerm som sørger for at du og familien din ikke rammes for hardt økonomisk.

Denne lederartikkelen sto på trykk i Velferd 2-2007.
 

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler