Den opplyste opinion og velferdsstatens paradoks

Velferdkommentaren

AVKREFTER MYTER: Myten om eldre som en svak gruppe er borte, viser Velferdsbarometeret 2017. (Illustrasjon: Shutterstock)

Nordmenn har bedre kunnskap enn før om levekårsutfordringene i Norge, og befolkningen er positiv til en aktiv velferdspolitikk. Da er det et paradoks at velferdsstaten ikke klarer å gjøre noe effektivt for de aller svakeste.

Om få dager skal folket sette sammen et nytt Storting. Partiene slåss om velgernes tillit. Ved å velge parti, kan hver og en av oss gi et signal om hvilken samfunnsutvikling vi ønsker.

De demokratiske idealer hviler på et opplyst folk og at hver og en av oss er i stand til å balansere mellom snevre egeninteresser og hensynet til andre og til samfunnet som helhet. Dette er særlig viktig på velferdspolitikkens område.

«Majoriteten er ikke blitt tilfreds og selvopptatt. Snarere er opinionen blitt mer opplyst.»

«Den tilfredse majoritet»

For snart 25 år siden, i 1993, utkom boka ‘Den tilfredse majoritet’. Her lanserte den amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith en dyster spådom om velferdssamfunnets framtid.

Etter hvert som samfunnet blir rikt, påstod han, vil flertallet av befolkningen ha gode og trygge levekår, samtidig som vi blir mindre solidariske og mer opptatt av egen lommebok. Dette må de politiske partiene ta hensyn til hvis de skal vinne velgere.

Spådommen ble derfor at velferdssamfunnet ville utvikle seg til et to-tredels-samfunn: Velgerne vil stemme på partier som sikrer deres egeninteresse, samtidig som det vil være vedvarende, store og uløste sosiale problemer hos tallmessig små grupper.

Mindre sympati med de eldre

Hvordan har det så gått? I prosjektet Velferdsbarometeret har vi ved Høgskolen i Oslo og Akershus sammenliknet befolkningens velferdspolitiske holdninger i dag med holdningene for 25 år siden.

Hvor godt opplyst er folket om de faktiske levekårene til ulike grupper? Er vi blitt mer egoistiske, er vi mest opptatt av velferden til den gruppen vi selv tilhører? Og hva tror vi om situasjonen for andre grupper?

Det har skjedd markante endringer. For 25 år siden mente et stort flertall at det var de eldre som hadde de dårligste levekårene, samtidig som svake levekår blant innvandrere ble oversett. I dag har befolkningen et langt mer korrekt bilde av utfordringene.

«Myten om eldre som en svak gruppe er borte.»

Enslige forsørgere er den gruppen flest velgere mener nå bør prioriteres i velferdspolitikken, samtidig som sympatien for de eldre har falt dramatisk.

De faktisk sett dårlige levekårene blant innvandrere og flyktninger er også erkjent av flere, samtidig som seks av ti velgere mener (helt korrekt) at barnefattigdommen har økt de fire siste årene.

Myter er borte

Samlet sett finner vi et bilde av en befolkning som har et riktigere bilde av levekårsutfordringene i dag, enn det mønster vi fant for 25 år siden. Mytene om eldre som en svak gruppe og innvandrerne som favorisert i velferdssystemet er borte.

Befolkningen som helhet har i dag stor forståelse for levekårsproblemer i andre grupper enn den man selv tilhører.

Enslige forsørgere er den gruppen som flest peker på som den med de største levekårsutfordringene. Oppslutningen om en velferdsstat som sikrer alle like rettigheter og plikter er svært stor.

«Det har gått mye bedre med velferdsstaten enn det mange trodde for to-tre tiår siden.»

Og like viktig fra et samfunnssolidarisk ståsted, befolkningen forklarer levekårsproblemer med svake utdanningsressurser og mangel på muligheter i arbeidslivet. Under en femdel av velgerne peker på ‘manglende arbeidsvilje’ som årsak til fattigdom.

Opinionen er mer opplyst

Ut fra dette må konklusjonen bli at det har gått mye bedre med velferdsstaten enn det mange trodde for to-tre tiår siden.

Majoriteten er ikke blitt tilfreds og selvopptatt. Snarere er opinionen blitt mer opplyst, og bryr seg om levekårene også til dem som sitter nederst ved bordet. Dette betyr at de politiske partienes rom for å spille på myter om hvem som har gode og dårlige levekår er blitt mye mindre.

Befolkningen er positiv til en aktiv velferdspolitikk. Likevel sliter det norske samfunnet med tunge levekårsproblemer innen små grupper.

Røde Kors (i samarbeid med Statistisk sentralbyrå) har nettopp lansert rapporten Sosial Puls. Her forsøker de å identifisere hvilke grupper som, ut fra objektive levekårskriterier, har det aller dårligst.

Kåre Hagen, senterleder, Senter for velferds- og arbeidslivsforskning, Høgskolen i Oslo og Akershus.

De finner at rusavhengige, barn som utsettes for vold, langtids sosialhjelpsmottakere, fattige barnefamilier og ungdom utenfor jobb og utdanning samt alvorlig psykisk syke personer, er grupper med så store levekårsproblemer at Røde Kors omtaler dette som humanitære behov.

Et stort paradoks

Det er et stort paradoks at den norske velferdsstaten som klarer å lykkes så godt med å sikre så mange så mye, likevel ikke klarer å gjøre noe effektivt for de aller svakeste.

Nettopp fordi de aller svakeste er så få, vil selv en betydelig ressursinnsats ovenfor disse gruppene knapt merkes i velferdsstatens samlede utgifter. Dette er grupper alle er for å hjelpe, likevel klarer vi det ikke. Like påfallende er det at disse gruppenes behov så lett drukner i valgkamper.

Så Galbraith har nok er poeng likevel. Problemer som finner hos små grupper vil ikke automatisk få oppmerksomhet i offentligheten.

Derfor er det så viktig at både frivillig sektor og forskningsmiljøene dokumenterer og synliggjør de tyngste levekårsutfordringene. Ikke bare ovenfor politikerne, men også ovenfor den store, ‘tilfredse majoritet’.

Jo mer opptatt store grupper er av de små gruppenes problemer, jo mer vil dette også påvirke de politiske partiene.

Derfor er det er det positivt for velferdssamfunnets tilhengere at det er store flertall blant velgerne i Norge både for å bry seg om andre enn seg selv, og at veien til et enda bedre velferdssamfunn ligger i å gi de som sliter bedre muligheter i utdanning og arbeid, ikke rette moralske pekefingre mot dem.

Av Kåre Hagen, senterleder, Senter for velferds- og arbeidslivsforskning, Høgskolen i Oslo og Akershus

Siste fra Velferd.no

Forskning

Tre klare kriterier går igjen i hjelpetiltakene for barn og unge med størst effekt, viser ny forskning. At unge blir lyttet til er den viktigste suksessfaktoren, forteller SINTEF-forsker Line Melby.

Velferdkommentaren

De aller fleste unge som står utenfor skole og arbeidsliv ønsker å komme i arbeid eller å fortsette utdanningen. Men det er ikke alltid så lett. Inkludering bør stå øverst på listen når arbeidsgivere vil ta samfunnsansvar.

Internasjonalt

Dansker som mottar sosialhjelp stemmer langt sjeldnere ved valg enn andre dansker. Seks av ti sosialhjelpsmottakere var sofavelgere ved forrige kommunevalg, viser en undersøkelse fra tankesmia Cevea.

Forskning

Langtidssykefravær øker risikoen for å falle ut av arbeidslivet og utgjør i tillegg en vesentlig kostnad for det norske samfunnet. Derfor skal Nav og NTNU teste om motiverende samtaler med langtidssykemeldte i Sør-Trøndelag kan korte ned fraværsperioden deres.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler