Kronikk

Politiske ambisjoner i møte med NAV-kontorenes virkelighet

HOLDT MOTET OPPE: Ledere og medarbeidere i Nav holdt motet oppe. De trodde at når reformen var i havn, ville den gjøre det bedre for brukerne.

HOLDT MOTET OPPE: Ledere og medarbeidere i Nav holdt motet oppe. De trodde at når reformen var i havn, ville den gjøre det bedre for brukerne. Illustrasjon: Hege Wedø

I praksis var det ikke hjelp til mennesker som strevde i arbeidslivet, som tok oppmerksomheten i NAV-kontorene de første årene av NAV-reformen, skriver forsker Tone Alm Andreassen i denne kronikken.

Samordnet bistand og flere i arbeid var politikernes mål med NAV-reformen. Og de nye NAV-kontorene skulle være kjernen i reformen. Her skulle tre offentlige kontorer bli til ett, for her skulle brukerne møte en helhetlig førstelinje, få avklart sine behov og få et samordnet tjenestetilbud. Hva skjedde så da reformen ble iverksatt?

NAV-kontorene – en ny tjeneste

Stortingsproposisjonen om NAV-reformen beskriver den nye førstelinjen med begreper som «å se hele mennesket og brukerens samlede bistandsbehov», «brukerrettede og koordinerte tjenester» og «helhetlig løsning».

Bildet som tegnes av NAV-kontoret er en faglig tjeneste som skal gi mennesker hjelp og bistand, og ikke en forvaltning som saksbehandler søknader. NAV-kontoret skulle løse problemer for mennesker i vanskelige arbeids- og livssituasjoner, ikke (bare) sikre dem noe å leve av. Kort sagt, de gamle etatene, trygdeetaten, Aetat og sosialtjenesten, skulle bli til en ny integrert tjeneste som skulle arbeide på andre måter enn tidligere.

Vi trodde de ville kartlegge og drøfte

Det var ingen liten omstilling lokalkontorene sto overfor. Og vi som skulle evaluere reformen, så for oss at de kom til å kartlegge brukergruppene sine, drøfte deres ulike behov og hvordan disse kunne møtes; at de kom til å granske sine gamle arbeidsformer, se på hva som skulle bygges videre på, og hva som skulle forbedres; og at de ville jobbe med å utvikle samarbeidet med helsevesenet og utdanningssystemet.

Vi var forberedt på at reformen ville ta tid; det visste vi at omstillinger gjør. Vi ventet likevel at NAV-kontorene som vi besøkte, snart måtte begynne på diskusjonene om hvilken bistand de skulle gi og om hvilke brukergrupper som særlig trengte deres bistand, men NAV-kontorenes oppmerksomhet var andre steder.

De var opptatt av systemer

De prøvde å få medarbeiderne til å lære seg det IKT-baserte saksbehandlingssystemet Arena; de forberedte innføring av arbeidsavklaringspenger, som de syntes de måtte vente alt for lenge på. De så på resultatkravene de ble målt på, på hvordan de kunne få opp antallet dialogmøter i sykefraværsoppfølgingen, og på om de hadde fått inn nok deltakere i kvalifiseringsprogrammet. De strevde med å få vaktlistene i publikumsmottaket til å gå opp, med overføringen av brukere mellom mottaks- og oppfølgingsavdelingene, og de diskuterte intern organisering.

De fant ut hvem som skulle gå på kurs i de nye IKT-modulene pesys, bisys og gosys, og de lette etter noen som kunne lære seg familieytelsene og om det var noen igjen som kunne svare på spørsmål om pensjon. Og ikke minst jobbet de med å få unna alle trygdesøknadene.

NAV-kontorene satte utviklingsprosessen på vent.

Av Tone Alm Andreassen, forsker ved Arbeidsforskningsinsitituttet (AFI) og leder av evaluering av den lokale iverksettingen av NAV-reformen

Hele kronikken kan du lese i Velferd 1-2011

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler