Bokanmeldelse

Et viktig innlegg i den ruspolitiske debatten

Bokomslag - Mennesket bak rusen

Bokomslag - Mennesket bak rusen

Selbukollektivet i Trøndelag er rammen omkring boka "Mennesket bak rusen". Boka er et viktig innlegg i den ruspolitiske debatten, mener Randi Ervik ved Diakonhjemmet Høgskole.

Selbukollektivet i Trøndelag er rammen omkring denne boka. Kollektivets gründer og leder, Inger Granby, er en av 1970-tallets sosialpolitisk engasjerte sosialarbeidere, som tar engasjementet lenger enn de fleste. Hun etablerer kollektiv for ungdommer med rusproblemer på sin egen farsgård i Selbu.

I perioden 1981 – 2000 kom 27 ungdommer til kollektivet. En etterundersøkelse (Lie 1999) viste at storparten levde rusfritt fem år etter avsluttet hjelpetilhørighet, mens de øvrige levde i hardt misbruk eller var døde.

Hasselakollektivene i Sverige, ideologisk fanebærer for kollektivbevegelsen på 1980-tallet, mente at brudd med rusavhengighet skulle skje ved tvang og at stoffbrukeridentiteten skulle svekkes gjennom sosial læring. Selbu valgte frivillighet.

Kritisk refleksjon over egen praksis

Ungdommenes livserfaringer overskred imidlertid det som kunne møtes med sosialpedagogiske metoder. Seksuelle overgrep, krenkelser, traumer, svik. Liv Finstad (1990) betegnet ungdommene som «folk i krise» i den første studien av Selbukollektivet. Grove tillitsbrudd fra nære voksne ga god grunn til å avvise de voksne de skulle leve sammen med i kollektivet. Forventningene ligger i erfaringene, og ungdommene hadde erfart at voksne ikke var til å stole på.

Granbys beskrivelse av kollektivet handler både om utvikling av egen personlig og faglig forståelse og om hvordan dette påvirket kollektivets utvikling. Det ble også en kamp med beslutningstakere om gode nok betingelser; som å leve i en kryssild mellom ungdommenes behov og utilstrekkelige rammebetingelser. Når hun ikke høres, velges en styrt avvikling av kollektivet fremfor å gi ungdommene et utilstrekkelig tilbud.

Slik gir boka innsikt i kritisk refleksjon over egen praksis, om vilje og mot til endring og til ikke å ta faglige snarveier.

Følte at de ble sett

Selbukollektivet holdt fast ved kollektivet som læringssted og trygg base over tid, men knyttet til seg eksterne samarbeidspartnere, blant annet psykologer og fysioterapeuter, og etablerte samarbeid med psykiatri og andre tjenester. Det opprinnelig treårige tilbudet utvides således, og hjelpetilhørigheten til Selbu varte for de fleste i langt flere år enn opprinnelig tenkt. Kvaliteten i et godt behandlingstilbud dreier seg om tid, tilhørighet, relasjoner og anerkjennelse.

Ungdommene var ikke spesielt motiverte for å komme til Selbu. De ønsket å slappe av litt, komme bort fra en kaotisk hverdag. På Selbu møter de stram struktur. Hvordan opplever ungdommene dette når de ser seg tilbake mange år etter?

Gro Th. Lie har intervjuet seks av ungdommene, nå i slutten av 20-åra til rundt 40, som alle hadde langvarige relasjoner til Selbu (mellom 4 og 12 år). 

Det kommer fram at ungdommene opplevde møtet med Selbu som ganske tøft. De ble presentert for rammer som en betegner som for rigide, med organisert dag fra 8 til 17 og med enkelte arbeidsoppgaver (som å stryke truser) som meningsløse. Det ble en sterk motvekt til et liv uten faste rammer. De stikker når det blir for vanskelig, men de blir hentet igjen – og igjen – og igjen.

Flere er berørte over at de voksne orket dette, de opplevde seg sett. Mange år senere er de intervjuede glade for at de lærte rutiner og samarbeid, selv om noen gjerne skulle ha blitt forklart hensikten den gang.

Nærgående om sårbar familiehistorie

En sentral opplevelse er at forventningene om å bli avvist eller utvist, ikke slo til. Lederen trekkes fram som den viktigste voksenpersonen, som sterk og tydelig og som en som tåler mye.

Selbu hadde få ansatte, det var et levefellesskap, og jeg antar at også de andre voksne var viktige for mange av ungdommene. Det kommer også kritikk av den kollektive tilnærmingen, som noen mener går på bekostning av et mer individuelt perspektiv.

De intervjuede gjenspeiler både hovedtyngden, de det går bra med, og de som det ikke går så bra med. I presentasjonen av datamaterialet gjengis lange sekvenser av selve intervjuene.

Jeg skulle ønske en presentasjon av et datamateriale som i sterkere grad anonymiserte de intervjuede. Særlig gjelder dette sekvenser hvor sårbar familiehistorie berettes nokså nærgående. Som leser trenger jeg ikke alt dette for å skjønne forfatternes tydelige budskap, om at en person som har opplevd en traumatisert oppvekst og svik fra voksne, trenger tid og rom for nødvendig bearbeiding.

Velegnet teoretisk ramme

Sentralt i boken står tilknytningsteorien til den britiske psykologen og psykiateren John Bowlby og teorien om anerkjennelse til den tyske filosofen Axel Honneth.

Honneth knytter anerkjennelse til tre nivåer: i privatsfæren, i den rettslige sfære og i den solidariske sfæren. Dette teoretiske rammeverket bruker Lie som et godt grep når hun analyserer betydningen av de funn hun gjør i intervjuene. Det gir god mening for leseren.

Hun oppsummerer forståelsen av ungdommenes endringsprosess i tre forhold: tiden i tilhørighet, de voksnes relasjonelle forpliktethet til ungdommene så lenge de har hjelpetilhørighet i kollektivet, og forholdet mellom kollektivets indre organisering og omverdenen. Dette speiler på mange måter Granbys beskrivelse av sine roller i tiden som leder og medlever i kollektivet.

Personlig og faglig

Boka er en personlig og faglig beretning om fagforståelse og fagutvikling. Det er beretningen om hvordan et samarbeid blir til og utvikles, mellom den daværende avdelingsleder for Oppsøkende tjeneste i Bergen, Gro Th. Lie, og arvtakeren til gården på Selbu. Den var arenaen for virkeliggjørelse av noe begge brant for, nemlig et godt tilbud til ungdom i krise på ville veier.

Boka inspirerer til faglige diskusjoner og er et viktig innlegg i den ruspolitiske debatten.
Forfatterne hevder at rusreformen har forsterket avhengighetsperspektivet og det medisinske perspektivet på bekostning av relasjonsperspektivet. Det sterke fokuset på selve avhengigheten og «rusatferden» kan lett skyggelegge og stenge dører inn til de grunnleggende problemene – til Mennesket bak rusen. 

Bokanmelder:  Randi Ervik, fagansvarlig, Videreutdanning i rusproblematikk, Diakonhjemmet Høgskole

Denne bokanmeldelsen sto på trykk i Velferd 8-2011
 

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler