Vallys vei

Da Norges fattigste fattigdomsforsker, Vally Vegge, skrev rapport om fornedrelsen i å være langtidsledig, sendte hun den til Kongen. Og fikk audiens. Men Kongen var den eneste som brydde seg.

Når du er flådd
Blir du flådd en gang til
Ikke et lys blafrer
Det svarte hullet Suger deg
Til seg


– Det går bare ikke an, sier hun.

Det stålfargete, lange håret faller framover idet hun med sitrende, slanke, velstelte fingre ruller seg en røyk. Hårnålstynn. Hun har nettopp stumpet den forrige, men sigarettene er så syltynne at røyklukten knapt merkes i rommet. Vi sitter i en liten trygdeleilighet i Oslo. En knøttliten stue med kjøkkenkrok og et soverom med en liten arbeidspult klint opp i det ene hjørnet. På soveromsveggen henger fargerike tegninger signert henne selv i flotte rammer. Det er ikke bare diktskriving som letter det eksistensielle trykket.

Vi sitter der fordi jeg er nysgjerrig. Etter å ha lest hennes utallige, tabloide, flammende leserinnlegg om fattigdom, om forskersvik, om psykiatriens grusomheter. Innlegg som høster begeistrede heia-rop, nedlatenhet og krass motstand i spaltene. Etter å ha lest intervjuer der sosiolog Vally Vegge uttaler seg som psykiatriforsker, fattigdomsforsker eller familieforsker. Og etter gjennom flere år å ha fulgt hennes nærmest monomane kamp for et nytt fattigdomsbegrep.

Tenk på et tall

– Det går bare ikke an, gjentar hun.

– Hva er lite penger? Lite penger til hva? Til dekning av hvilke behov? Det er helt vilt. Man finner en slags gjennomsnitt av inntektene i landet og sier at 50 prosent av denne inntekten skal være fattigdomsgrensen. Det er som leken «Tenk på et tall»! Et tall som ikke er begrunnet på noen som helst måte. Det er da også umulig å begrunne så lenge vi ikke tar med levekostnader i regnestykket. Så lenge vi ikke har definert en etisk norm for fattigdom her i landet. Det må vi ta stilling til. Og det har vi ikke gjort.
Hun titter opp i kaffekoppen min og spør om jeg vil ha påfyll før hun fortsetter.

– Jeg er forbanna på faget mitt. På forskere som er med på å legitimere en falsk fattigdomsdebatt ved så ensidig å være opptatt av inntekt. Fattigdommen i Norge er statistisk konstruert og utelukker alle kategorier minstetrygdede husholdninger fra fattigdomsdefinisjonen. Og man kan mistenke regjeringen for å velge en grense som gir det laveste antall fattige. Jeg har ikke hatt råd til ferie på sytten år. Likevel har jeg aldri i denne tiden vært definert som fattig, sier Vally Vegge

Første fattigdomsforsker

Ifølge henne selv var hun den første som kalte seg fattigdomsforsker her i landet. I 1998 etablerte hun, av ren fandenivoldskhet, et lite kontor i Kragerø som hun kalte «Norsk fattigdomsforskning».

– Navnet var ironisk ment. Men i dag er det mange som kaller seg fattigdomsforskere. Før het de levekårsforskere, sier hun, og griper papir og blyant. De brune øynene gløder. Ordene kommer som en elv i vårflom. Noen ganger går elven over sine bredder og vi må be om et par sekunders pause for å få med oss alt. Hun tegner og forklarer. Tall. Regnestykker. Definisjoner.

– Se her. Her er månedssatsen en enslig har hvis du bruker den vanligst brukte fattigdomsgrensen. Og her er tallet fra Statens institutt for forbruksforskning som viser levekostnadene til en enslig person. For en minstepensjonist er det en manko på 3000 kroner i måneden. Det henger ikke på greip! Får vi ikke et nytt fattigdomsbegrep, så vil vi aldri forstå fattigdommen.

Les hele saken i Velferd 5-2005

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler