Uredd dame mellom to kulturer

Utskjelt på det groveste. Uthengt som rasist. Fordi hun sa ting om innvandringspolitikken som det ikke var stuerent å si. Nå har Unni Wikan fått Fritt Ords Pris og blitt kåret til en av Norges 10 viktigste intellektuelle. Så nå spiser hun sjokolade og smiler bredt!

Unni Wikan er ikke kjent for å være særlig redd av seg. Hun sier det hun mener må sies, og det har hun fått svi for. Nå advarer hun mot den raskt voksende islamske fundamentalismen. I sin siste bok, «Medmennesker», uttrykker hun en sterk bekymring for utviklingen, særlig for islamske kvinner, som har opplevd et kraftig tilbakeskritt de siste ti-tyve årene.

– Jeg brenner for mitt felt, sier sosialantropologen. Så fikk hun da også Fritt Ords gjeveste pris for sine «innsiktsfulle, åpenhjertige og utfordrende bidrag til debatten om verdikonflikter i det flerkulturelle samfunnet».
Og vi legger merke til det med en gang. Unni Wikans stemme er litt mindre skjør og pikeaktig enn før. Pusten er roligere, dypere. Men ellers er hun fortsatt som en vever liten pike, i korte skjørter og lave sko. Har Fritt Ords Pris gjort henne enda mer uredd?
– Jeg er ikke blitt mer uredd, men jeg er blitt tryggere. Det har vært smertelig å oppleve å bli sett på som moralsk suspekt, mistenkeliggjort som et stygt og slemt menneske.

Ikke lenger moralsk suspekt

Det hele startet en morgen i 1993. Et stort oppslag i Aftenposten lyste mot henne ved frokostbordet: «Still krav til innvandrerne!» Det hadde hun sagt på en konferanse dagen før.
– På den tiden var det på grensen til overmot, sier Wikan, som er blitt kreditert for intellektuelt og politisk mot også av folk som er uenige med henne.
Og verre ble det da hun to år senere kom med boken «Mot en ny norsk underklasse: innvandrere, kultur og integrasjon». Hadde hun ikke vært kontroversiell før, så ble hun det i hvert fall nå.
Selv så sent som i 2002, da Wikan ga ut boken «Generous Betrayal. Politics of Culture in the New Europe», blåste det kraftig rundt professoren. Det var like før hun ikke orket mer og trakk seg fra all offentlig debatt. Igjen ble hun beskyldt for å innta et grumsete ståsted.
Og Wikan er ikke i tvil om hva som gjør at mange, både forskere og andre, er redde for å uttale seg i innvandringsdebatten.
– Det er redselen for å bli stemplet som rasist. I toneangivende kretser er det en holdning som sier at moral innebærer å være snill og god uten grenser.
Så da hun fikk Fritt Ords Pris, gikk hun inn i en sjokktilstand. For det hadde hun ikke drømt om, selv i sine villeste fantasier.
– Etter hvert opplevde jeg det som å ha blitt vrengt og kommet ut igjen som et moralsk renvasket menneske, sier professoren.
– Prisen har jo gitt meg en posisjon i forhold til de toneangivende, sterke kretsene som dømte meg nord og ned. Før prisen tenkte jeg at det var best for studentene å ikke ha meg som veileder. Det kunne skade deres karriere. Men i dag er jeg ikke en martyr! I dag kan jeg være en positiv rollemodell, sier hun nesten med forundring i stemmen, og smiler sitt bredeste, ubekymrede smil.

Fundamentalisme på fremmarsj

Wikans evne til å trives uten overdådig livsnyting kommer godt med for en sosialantropolog, som har valgt å bruke store deler av livet blant fattige i en rekke land i verden. Hennes siste bok har undertittelen «35 år i Kairos bakgater». Den oppleves nesten som en roman, som en familiekrønike med sjubarnsmoren Umm Ali i sentrum.
Wikans språk er enkelt og særdeles lite professoralt. Som fremtredende intellektuell i den norske debatten har hun ikke latt seg friste til å pynte seg med fine ord og vanskelige formuleringer. I «Medmennesker» kommer du så nært folk i Kairos bakgater at du nærmest får følelsen av å krype oppi senga deres.
Så når Wikan uttaler seg om utviklingen i den muslimske verden, er det etter å ha studert den på nært hold og over lang tid. Det er dette langtidsperspektivet som gjør at hun kan slå fast følgende: for mange muslimer fortoner 60-tallet seg som en ultramoderne verden sammenlignet med i dag. Da kunne kvinner i storbyer som Kairo og Kabul gå ut på gaten alene. De måtte ikke dekke seg til, de kunne ha bare armer og korte skjørter, og ikke minst: de kunne skaffe seg en utdanning og en jobb. Men nå setter en militant fundamentalisme på rask fremmarsj strenge rammer for folks liv. Og det slår alltid verst ut mot kvinner.
– En slik utvikling som vi har sett i Egypt, ville folk ha forsverget var mulig bare for få år siden, sier Wikan.

En knyttneve i ansiktet

«Tilbakeskrittet rammer som en knyttneve i ansiktet», skriver Wikan. En kvinne drapert i svart fra hode til føtter, er noe som virker provoserende på mange i bakgatene i Kairo. Så hva føler hun da når hun ser en kvinne på gaten i Oslo som er helt tildekket?
– Klart det provoserer. Jeg må innrømme at jeg synes synd på henne. Min vurdering er at det for de færreste er et fritt valg. Det er jo ikke bare snakk om en kledning. Den står for en livsførsel som er frihetsberøvende og helseskadelig. Kroppen får ikke det lyset den trenger. Og du kan ikke bevege deg ordentlig.
– Fundamentalismens helsemessige konsekvenser har jeg aldri sett utredet, skriver hun i «Medmennesker». – Men jeg har observert at friske unge kvinner blir buret inne i en leilighet uten annen lyskilde enn neonlyset fra taket; vindusskoddene er alltid for. Dette er ikke unntaket, det er regelen. – Kvinner av i dag er underlagt en langt strengere lydighetsplikt enn deres mødre var. – Jeg observerer i dag at unge kvinner blir sykelige av mangel på lys og luft og bevegelse, og helseproblemer som sukkersyke er svært utbredt.

Hijab er noe nytt

Hijabdebatten i vår hjemlige atmosfære er for enkel, mener islamkjenneren. Den handler stort sett bare om «hijab eller ikke hijab», mens det finnes et utall forskjellige kledninger innenfor islam.
– Dessuten snakker man om hijab som om det er en videreføring av en gammel muslimsk kledning. Det er det ikke. Hijab er et uttrykk for det politiske islam, en nyoppfatning i vår tid. Mange av de som forsvarer hijab, synes å være ubevisste om at hijab er et synlig uttrykk for en større begrensning. Hijabens påbud går sammen med at kvinners rett til å ferdes ute er blitt innskrenket, selv det å gå på markedet eller å besøke sin søster. Det å se på hijab som et tøystykke … oppriktig talt…, sier Unni Wikan og ler oppgitt.

Les hele saken i Velferd 2- 2005

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler