Sannhetssamleren

HELE SPEKTERET: I dokumentarserien «Flukt» forsøker Leo å finne svar hos blant andre flyktninger, politikere, innvandringsmotstandere og hjelpearbeidere. ALLE FOTO: Werner Juvik

Leo Ajkic var syv år da han måtte flykte for livet, men bosnieren kjenner seg ikke igjen i dagens medieomtale av flyktninger. I «Flukt» følger han individene bak nyhetsoppslagene på jakt etter svar.

AKTUELL PROFIL

Navn: Leo Ajkic (33)

Stilling: Programleder og reporter for NRK

Aktuell: Har fulgt flyktningers ferd og opplevelser i dokumentarserien «Flukt»

– DET STERKESTE HAR vært å se alle barna som har livet på vent. De som er fratatt retten til å bli noe, til å ta utdanning og utvikle seg.

Programleder Leo Ajkic sitter framoverlent i en sofa i Radioresepsjonen på NRK Marienlyst. Blikket er konsentrert når han ransaker hjernen for minner og inntrykk fra det siste året.

I dokumentarserien «Flukt» har han møtt alt fra gråtende mødre, våte barn, handicappede - alle på reise i håp om et bedre liv i Europa.

 

I SERIEN GÅR Leo tett på flyktningkrisen og intervjuer både de som er på flukt, de som jobber med flyktninger, politikere, smuglere og innvandringsmotstandere.

– Jeg ville belyse et viktig tema, og da må man få med hele spekteret, sier 33-åringen som selv har flyktningbakgrunn.

– Min mening er at situasjonen ikke framstilles riktig når man tar utgangspunkt i at flyktninger er en gruppe eller statistikk. Man må se individene, forklarer han.

At folk er uenige om flyktninger, synes programlederen er helt greit. Det er når debatt blir til krangling at innvandringsskepsis blir problematisk.

– Når menneskene det faktisk gjelder blir utelatt, hjelper det lite at en hvit dame sier «stakkars flyktninger» og en hvit mann sier det motsatte. Så har du selvfølgelig noen i yttergrensene som er helt imot innvandring, men det gir i alle fall ikke mening. Innvandring har alltid foregått – til og med kongen har innvandrerbakgrunn!

«Tilhørighet kommer ikke med et norsk flagg – det tar lang tid»

FOR Å LYKKES med integrering i Norge, mener 33-åringen at vi må ha et åpent sinn.

– Nordmenn må innse at tilhørighet ikke kommer med et norsk flagg – det tar lang tid, sier Leo og legger til:

– Det er kanskje først når man får barn som setter sine røtter her at man begynner å kjenne seg norsk, og det mer på barnas vegne enn for seg selv.

– For min del er fellesskap basert mer på interesser som basket og musikk enn nasjonalitet. Vi ser kanskje litt forskjellig ut, men vi er alle mennesker, sier Leo og slenger beina på bordet og legger hendene bak hodet.

Som bosnier tilhører han de såkalte integreringsvinnerne i Norge. Ifølge SSB har hele 35 prosent av norske bosniere høyere utdanning, mot 32 prosent av nordmennene. Leo kan anta hvorfor det er blitt slik.

 – Jeg personlig har aldri bodd på asylmottak. Min far måtte det, men kom veldig raskt ut i en kommune hvor han fikk jobb. Det tror jeg er helt avgjørende, både for den psykiske helsen og lokalsamfunnets økonomi.

 33-åringen mener også politikerne må ta lokalsamfunnets ønsker på alvor. Man bør eksempelvis ikke plassere et asylmottak der befolkningen ikke viser vilje til det. At nærmiljøet ser på flyktninger som en ressurs, tror Leo er en stor fordel.

– Ethvert menneske er en mulighet, men en mulighet kan gå begge veier. Vi er ikke født gode eller onde, og negativitet avler mer negativitet. Det blir hva vi gjør det til, sier han.

 

HADDE IKKE LEO kunnet forlate hjembyen Mostar i det tidligere Jugoslavia som 7-åring, kunne hans egen framtid blitt ganske annerledes. Han forstår hvorfor noen blir IS-krigere.

– Jeg har selv sett at mennesker som er fastlåst i en kjip situasjon kan bli feilprogrammert til å gjøre de sprøeste ting. Naboen din kan bli drapsmann. Når man ikke har noen vei ut av elendigheten, er det vanskelig å gjøre noe positivt ut av det, sier han.

«Er det noe jeg har skjønt, så er det at det alltid finnes flere sannheter.»

33-åringen takker derfor foreldrene for at de valgte å ta ham med til Norge.

– Her er jeg er en ressurs og kan bidra. Jeg føler jeg har fått til noe.

Å oppleve konflikt og frykt i tidlig alder har gjort Leo «jævlig kritisk og nysgjerrig», ifølge ham selv. I løpet av en tiårig TV-karriere er det noe som har preget måten han jobber på.

– Alle programmene mine handler om menneskemøter i en eller annen form. Jeg vil ta del i andres verdener, som en likemann, og utforske hva de ser som virkelighet. Er det noe jeg har skjønt, så er det at det alltid finnes flere sannheter, sier han.

EN SKOLEKLASSE ENTRER lokalet. Det tar ikke lang tid før det hviskes og pekes i Leos retning. Den høye mannen med den karakteristiske bergensdialekten vinker tilbake og går bort for å gi high fives.

– Ke det går i, folkens? Alle stimer sammen for en selfie, og programlederen etterlater mange blide fjes når han vender tilbake til sofaen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

– De må jo tørre å si hei. Hadde det vært meg hadde jeg løpt rett bort, sier han og smiler.

Kanskje er det å gripe muligheter noe som kommer lettere etter å ha opplevd store utfordringer. Selv om Leo lever greit med fortida nå, tok det en stund før han klarte å forholde seg til hverdagslige hindringer igjen.

– Krig gjør at man blir ganske hardnet. Da jeg kom til Norge, brydde jeg meg ikke noe om det andre så på som problemer. Nå er det derimot stress å gå tom for oppvaskmiddel, så det tar jeg som et tegn på at jeg har det veldig bra.

Siste fra Velferd.no

Gjennom Kompetansesenter for arbeidsinkludering skal forskere bidra til at Nav blir bedre på å få folk inn i arbeidslivet. – Det har vært for stor avstand mellom forskere og Nav, mener dekan Ann-Helén Bay.

Nav bruker 50 millioner kroner i året på forskning og jobber systematisk for å styrke samarbeidet med forskere og forskningsmiljøer. – Det er nødvendig at forskerne holder en armlengdes avstand til forvaltningen, mener professor Cathrine Holst.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler