Flyktninghjelperen

TAR UTFORDRINGEN: Trygve Nordby er fagsjef i Oslo kommune og skal koordinere håndteringen av flyktningsituasjonen. 1000 flyktninger skal bosettes i Oslo i år, og byen må forberedes på asylankomster.

TAR UTFORDRINGEN: Trygve Nordby er fagsjef i Oslo kommune og skal koordinere håndteringen av flyktningsituasjonen. 1000 flyktninger skal bosettes i Oslo i år, og byen må forberedes på asylankomster. Foto: Werner Juvik

Trygve G. Nordby har fått et helt møterom til kontor i toppen av Oslo rådhus. Her samler han de som arbeider for at 1000 nye flyktninger i hovedstaden skal få bolig, jobb og hjelp.

– Skal man klare å utrette noe i kritiske situasjoner, må man være i stand til å omprioritere oppgaver. Kona mi har måttet venne seg til at vi endrer planer ganske ofte, sier Trygve Gulbrand Nordby (61) med et smil.

Flere jobbskifter har skjedd over natten for den tidligere UDI-direktøren. Slik som i november. Nordby holdt på å sluttføre konsulenttjenester i eget firma, da han fikk telefon fra Oslo kommune. Dagen etter var han på plass i rådhuset i ny jobb for å hjelpe Oslo med å håndtere et økende antall flyktninger. I fjor ble det bosatt over 800 flyktninger i Oslo. I år skal 1000 nye mennesker få hjelp til å finne seg til rette med livet, få bolig og komme ut i skole eller jobb. Oslo kommune kaller situasjonen ekstraordinær, men fagsjefen er verken urolig eller stresset av situasjonen.  

– Krisen, den er i Syria! Jeg har vært med å håndtere mye større antall flyktninger i krigsrammede land, og er personlig ikke urolig for Oslos del. Det ekstraordinære for oss er først og fremst at det kommer mange enslige mindreårige til byen og at vi må være forberedt på å bosette noen flere mennesker. 190 av de 1000 flyktningene vi skal bosette i år, er enslige mindreårige, sier han.

Etter tre måneder i jobben opplever Nordby at arbeidet med bosetting, integrering i skole, helsetjenester og barnevern går sin gang i bydelene, med gode, innarbeidede rutiner.

– Jeg får ingen rapporter på at ting er umulig. I bydelene jobbes det nøkternt og systematisk. Jeg er faktisk imponert over det profesjonelle og frivillige Oslo! Vi er rede. Nå venter vi på at asylsøkerne skal få sakene behandlet og at det blir klart hvem vi skal hjelpe, sier han.

Han bruker en stor del av uka på å snakke med folk og veilede, og legger til rette for at samspillet mellom statlige og ikke-statlige aktører samordnes. Snart holder han en rundbordskonferanse med flere av dem som var engasjert i den store asylankomsten i høst: Politiets utlendingsenhet, UDI, frivillige, etater og berørte bydeler. 

– Min fordel i denne jobben er at jeg kan stat, fylkeskommune, kommune og frivillighet, for jeg har vært leder i dem alle. Det gjør det enklere å legge til rette for politikken, sier Nordby.

Antallet asylsøkere har avtatt og UDI har frafalt etterspørselen etter tomter i Oslo til store mottak. Men kommunen må likevel være forberedt dersom asylankomstene skulle øke igjen.  

– Hvordan vil du jobbe for å øke motivasjonen hos Oslofolk til å ta imot migranter?

– Motivasjonen er der, det er jo et enormt engasjement. Det er faktisk sånn at Røde Kors har mer pågang av frivillige enn de klarer å ta imot. Utfordringen er å utnytte den gode viljen.

Sosialt engasjement og god vilje lærte han hjemme. På Bjørkelangen var foreldrene ansatt ved Kjelle skole for evneveike gutter, faren som internatleder og moren på kontoret. I helgene hadde foreldrene flere av guttene på besøk og lot dem få del i deres normale liv.

– Noen kimser av A4-livet, men for mange er det det høyeste ønsket, fordi man er satt utenfor. Foreldrene mine er et kjempegodt eksempel på hva godt som skjer når sivilsamfunnet er tilstede for andre. Det offentlige, sosialkontorer og statlige systemer, skal kun være en støtte for det sivile samfunnet, mener Nordby.

– Hvis velferdsstaten er truet, som enkelte hevder, er det i så fall et problem?

– Det er en rar diskusjon. Man kan ikke hjelpe mange andre uten at det går på bekostning av noe. Hvis naboens hus brenner, begynner du da å se om egen stue er stor nok og om kjøleskapet ditt har nok mat? Samtidig ser jeg dilemmaet, siden velferden er den fremste kvaliteten ved samfunnet vårt. Bekymringen bunner muligens i at vi er dårlig trent på tøff fordeling. Vi har lenge møtt alle problemer med å omfordele litt mer penger, sier Nordby.

– Hvordan tenker du at vi kan lykkes med integreringsarbeidet?

– Det er å akseptere at Norge er blitt et innvandringsland og at det er flere måter å være norsk på.

Nordby vet at én utfordring i hovedstaden blir å ta hånd om 190 nye flyktningbarn som er uten foreldre. Nordby synes det er svært trist at vi ikke gjør mer for å gjenforene barn med foreldre der det er mulig. Han har vært engasjert i problemstillingen mange ganger, blant annet som generalsekretær i Flyktningrådet og som visegeneralsekretær i det internasjonale Røde Kors.

– Jeg er for at vi skal returnere barna på en sikker måte der barnet ikke har beskyttelsesbehov og foreldrene lever i trygghet. Det er mulig å få til, selv om det krever et omfattende arbeide med å identifisere familier og oppfølging etterpå, sier han.

Med Flyktningrådet på 1990-tallet, deltok han i arbeidet med å returnere nærmere 5000 barn fra flyktningleirer ved Sør-Kinahavet til foreldrene i Vietnam.

– Det var et stort program vi ledet. Vi sporet opp familiene. Hele tiden hadde vi diskusjoner om det var til barnas beste. Det var absolutt det beste, for vi fant foreldrene, sier Nordby.

Dette intervjuet sto på trykk i Magasinet Velferd 2-2016. Klikk her for elektronisk utgave.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler