Det er gått over ett år siden en ung tunisisk grønnsakshandler i desperasjon og i protest mot lokale myndigheter satte fyr på seg selv, og med det utløste et skred av demonstrasjoner mot autoritære og korrupte regimer i det arabiske Midtøsten. Men palestinsk ungdom har trukket seg unna politikken.

 Massemobilisering mot vanstyre, arbeidsledighet og fattigdom har utfordret det bestående i en rekke land. Statsledere i Tunisia, Egypt og Libya har falt, mens situasjonen i Jemen og Syria er uavklart. Ingen skuer utgangen på omveltningene, men Midtøsten blir aldri det samme igjen.

Nasjonal enhet viktigst

I mars i fjor marsjerte titusener av palestinere – de aller fleste unge kvinner og menn – i Vestbreddens og Gazas gater. De forlangte at de to ledende partiene, Fatah og Hamas, fant sammen. Nasjonal enhet og forsoning hadde framstått som folks fremste politiske mål i meningsmålinger i en årrekke. Det var viktigere enn frigjøringskampen mot Israel og de elendige økonomiske forholdene.

En Fatah-ledet selvstyremyndighet med internasjonal støtte på Vestbredden og et islamistisk Hamas-styre med terroriststempel i Gaza brøt begge menneskerettighetene og undertrykte all opposisjon hver på sin kant. Imens fortsatte den nådeløse israelske politikken, med ytterligere palestinsk lidelse som resultat.

Nå krevde unge palestinere at den politiske eliten tok seg sammen. Forholdene kunne ikke bli bedre før man igjen sto sammen, mente et flertall.

Ungdom fikk mye av æren

Ungdom kom sammen i nettverk og organisasjoner som «15. marsbevegelsen» og «Gaza ungdom bryter ut». Da forsoningssamtaler mellom Fatah og Hamas startet i mai, fikk palestinsk ungdom mye av æren for det – på samme måte som ungdom ble hyllet for å ha båret fram «revolusjonen» i andre arabiske land.

Enkelte observatører mente at den arabiske våren hadde kommet til de palestinske områdene også. Kanskje ville en se et oppgjør med en diskreditert, korrupt og forgubbet politisk ledelse?

Den gang ei. Engasjementet i fjor vår var begrenset og resulterte ikke i en bredere, kraftig ungdomsbevegelse.

Politisk opposisjon har dårlige kår i de palestinske områdene. Dette rammer også de unge. I en fersk spørreundersøkelse av 425 ungdommer utført av Fafo, mente bare halvparten at ytringsfriheten og demokratiet var tilfredsstillende på Vestbredden. I Gaza var det enda færre, en fjerdedel, som hadde samme oppfatning av situasjonen. De som tok til gatene i mars i fjor, risikerte å bli banket opp av politi og sikkerhetsstyrker.

Mange uttrykker i dag frykt for å bli arrestert dersom de engasjerer seg politisk. Mishandling av fanger er ikke ukjent. En del er redde for overvåkning av sosiale medier, og angiveri er utbredt.

Bistandsland støtter apolitisk arbeid

En konsekvens av slik frykt er lavere samfunnsengasjement blant dagens palestinske ungdom enn blant unge for en og to generasjoner siden. Heller enn «farlig» politisk arbeid, som utfordrer palestinske myndigheter og Israel, søker ungdom mot velferds- og kultursektoren.

FN og en rekke donorland fremmer en slik utvikling gjennom å støtte apolitisk ungdomsarbeid, som for eksempel «Sharek ungdomsforum», en forening finansiert av blant annet UNDP (FNs utviklingsprogram) og Sveits, og som to tredjedeler av palestinsk ungdom kjenner.

Mange unge voksne er også sluset vekk fra engasjement og gatepolitikk gjennom ansettelser i offentlig sektor, som i stor grad er bistandsfinansiert. På denne måten kontrolleres mange unge, spesielt menn, som ellers ville vært involvert i motstand mot israelsk okkupasjon eller vært aktive på annet vis. De har stiftet familie og fått forsørgeransvar, og de greier sine forpliktelser så lenge de er lojale mot arbeidsgiver.

Hvorfor skal vi ofre oss?

Ungdom ønsker heller ikke å begå de samme feil som sine foreldre og eldre søsken, som ofte betalte for sitt politiske engasjement med fengselsstraffer og det som verre er. Og for hva, spør man seg.

Er det ikke bedre å konsentrere seg om å sikre seg og sin familie gode levekår og et lykkelig liv? Hvorfor skal vi ofre oss når våre politiske ledere (på Vestbredden) beriker seg, og ikke oppnår noe i konflikten med Israel?

Unnskylder myndighetene

Situasjonen er fundamentalt annerledes i de palestinske områdene enn i andre arabiske land. Til tross for utbredt misnøye med egne myndigheter, unnskyldes myndighetene i noen grad på grunn av Israels okkupasjonspolitikk, som er støttet av Vesten. Og, til tross for sine feil, betraktes selvstyremyndigheten på Vestbredden og Hamas i Gaza som mer legitime enn andre arabiske statsledere og regjeringer: For det første er de valgt, og for det andre kjemper de tross alt for palestinernes rettigheter.

I vår spørreundersøkelse var et flertall uenig i at palestinsk ungdom bør demonstrere mot sine politiske ledere. Selv om majoriteten mener at de unge kan påvirke politikken, har bare en fjerdedel av dem tro på at forsoningsprosessen mellom Hamas og Fatah, som de var med på å drive fram i fjor, vil gi et positivt resultat.

To tredjedeler av ungdom støttet selvstyremyndighetens forsøk på å få de palestinske områdene (Palestina) opptatt som medlemsland i FN. Likevel ble ikke ungdommen inspirert av dette initiativet.

Til forskjell fra i mange andre arabiske land, synes palestinsk ungdom å ha trukket seg unna politikken.

Av Åge Arild Tiltnes, forsker ved forskningsstiftelsen Fafo

Denne artikkelen sto på trykk i Velferd 1-2012