Da Bravida, en av Skandinavias største aktører innen elektro, besluttet å trekke seg fra IA-avtalen like før den nasjonale IA-konferansen 3. november 2011, skapte det store overskrifter.

Bravida mente de kunne oppnå større reduksjon i sykefraværet uten IA-avtalen, og fikk kraftig kritikk både av NHO, LO og enkelte forskere for å ha trukket seg fra avtalen.

Direktøren for Bravida syntes på sin side at det var rart at LO og NHO kunne være så totalt enige om IA-avtalen, og var forbauset over at ingen er mer kritiske.

I lys av at IA-samarbeidet er unikt for Norge vil jeg slutte meg til direktørens observasjon av at påfallende få er kritiske til IA-avtalen. Ordninger i Norge med bred politisk tilslutning blir ofte likevel behørig debattert, men er IA-samarbeidet unntatt kritisk oppmerksomhet?

Kan gi høyt bruk av velferdsordinger

OECD er imidlertid skeptiske til IA-samarbeidet og viser til at politikkutforming gjennom konsensus mellom parter som representerer ulike interesser, kan føre til et for høyt forbruk av velferdsordinger. OECD viser til at Norge i hele IA-samarbeidets historie har hatt et høyt sykefravær internasjonalt sammenlignet. 

Politisk ukorrekt å problematisere IA?

Hva var så grunnlaget for kritikken mot Bravida? Har det blitt politisk ukorrekt å stille spørsmål ved om bedrifter oppnår lavere sykefravær ved å være en IA-bedrift? 

Hvorvidt IA-avtalen virker, er et stort spørsmål som fortjener å bli dekomponert grundig. IA-samarbeidet har resultert i mange ulike tiltak, noen på nasjonalt nivå og andre forbeholdt IA-bedrifter. I tillegg kan man spørre seg om hvorvidt trepartssamarbeidet er et effektivt virkemiddel for å oppnå IA-avtalens overordnede mål, eller om disse hadde blitt oppnådd mer effektivt ved politikkutforming av staten alene.

Gjennom IA-avtalens historie har mange ulike virkemidler blitt utprøvd. Som det fremgår av figuren, har det vært to perioder med kraftig reduksjon i sykefraværet, etter 2004 og etter 2010. I begge disse periodene ble bruken av gradert sykefravær økt ved administrative virkemidler. Raskere tilbake ble innført høsten 2006 uten at man da så noen tilsvarende reduksjon i sykefraværet.

Det kan imidlertid se ut som at hvorvidt man er en IA-bedrift eller ikke, spiller liten om noen rolle for bedriftens sykefravær. Utviklingen i sykefraværet er påfallende lik i bedrifter med og uten IA-avtale. Nivåforskjellen i sykefravær mellom bedrifter med og uten IA-avtale skyldes bransjevise forskjeller, og er ikke videre interessant. Det spennende er at grafene er såpass parallelle.

Økonomiske kostnader lite fokusert

På bakgrunn av denne grafen synes jeg det er vanskelig å forutsi om Bravidas sykefravær blir påvirket positivt eller negativt av å melde seg ut av IA-avtalen. Trolig har det liten betydning. 

Bravidas begrunnelse for å melde seg ut av IA-avtalen var kostnader. Kostnadssiden av IA-avtalen har vært lite fokusert. Reduksjonene i 2004 og 2010 var så store at selv kostbare tiltak kan forsvares. Men en rekke IA-tiltak er forbeholdt bedrifter som er medlemmer i IA-avtalen, og disse har også kostnader, både for bedriften og for samfunnet.

Har også en politisk kostnad 

I lys av den kritikken Bravida fikk for sin utmeldelse av IA-avtalen, er det også mulig å se konturene av en politisk kostnad av IA-samarbeidet. Jeg mener det var både moralsk indignasjon og fordømmelse å spore i kritikken av Bravidas utmeldelse av IA-avtalen, både fra partene i arbeidslivet, politikere og enkelte forskere.

Er det grunn til å frykte at IA-samarbeidet legger en demper på den politiske debatten om arbeids- og velferdsspørsmål?

Denne Velferdkommentaren sto på trykk i Velferd 1-2012