En unødvendig heksejakt

Publisert: 5. januar 2017 kl 09.00
Oppdatert: 20. april 2022 kl 14.38

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive dette innlegget, men har ikke våget før nå. Grunnen er så enkel som at jeg er redd for hva slags reaksjoner jeg vil motta etter å ha skrevet ned mine meninger om denne saken1.

Men etter at til og med familien har uttrykt bekymring etter at saken kom ut, velger jeg å allikevel si noen ord om dette.

«Hva skal man gjøre om man ikke får lov til å fokusere på alt det gode?»

Den siste tiden har en spesiell sak dukket opp i media. Saken treffer meg og sikkert mange andre bloggere temmelig hardt og brutalt. Adresseavisen har skrevet om Anita Dahl-Wiger2 som ble nektet bistand som ung ufør etter at hun blogget om et aktivt liv etter en bilulykke.

Hun forteller i artikkelen at hun begynte å blogge som en del av en tilfriskningsprosess, for å ha noe positivt å fokusere på. Avsnittet under er hentet fra artikkelen på adressa.no:

«Jeg begynte å skrive blogg som del av en tilfriskningsprosess der jeg fikk beskjed om å fokusere på det som ga meg noe i hverdagen. Derfor skrev jeg om barna, bryllupet vi planla og ulike gjøremål hjemme. Jeg ville fortelle om alt annet enn skadene mine, for å dempe betydningen av dem både overfor meg selv og andre. At Nav og Trygderetten skulle bruke det mot meg var tungt. Det var som om de mente jeg ikke har rett til å føre et vanlig liv så langt jeg makter» (Anita Dahl-Wiger til Adresseavisen).

Saken fortsetter under annonsen

Stor overgang

Nettopp dette er poenget her. For min del har det vært temmelig sårt og vanskelig å godta at jeg ikke klarte å fungere i et vanlig arbeidsliv. Jeg prøvde å få muligheten til å jobbe hjemmefra og med fleksitid – slik at jeg kunne dele opp arbeidsdagen ut ifra hvilebehov.

Dessverre var det ingen steder der dette lot seg gjøre, og både min fastlege og saksbehandler anbefalte at jeg søkte om en ordning slik at jeg kunne være økonomisk sikret og samtidig ta den tiden kroppen trenger for å komme mer til hektene.

«Det Nav ikke ser, er alt det andre som jeg ikke skriver om. Alle timene jeg ligger og er drittdårlig.»

Overgangen fra å være en mastergradsstudent, medarbeider i et forskningsprosjekt, treningsinstruktør og miljøarbeider, til det å ikke ha noe å gjøre, var stor. Lenge gikk jeg og skjemtes over å ikke ha noe å gjøre.

Flere av mine nærmeste venner oppfordret meg til å begynne å blogge om hverdagen min.

Saken fortsetter under annonsen

Det Nav ikke ser

Bloggen gir meg noe å gjøre når jeg er for dårlig til å gjøre annet enn å sitte helt i ro, og mens alle andre er på jobb om dagene. Javisst, jeg skriver om trening, vennekvelder, turer og andre sporty ting. Men det Nav ikke ser, er alt det andre som jeg ikke skriver om.

Alle timene jeg ligger og er drittdårlig, så tom for krefter fordi jeg har hatt magesjau hele natta, våkner med kramper overalt fordi elektrolyttbalansen i kroppen er helt skakkjørt, sliter med balansen og hukommelsen fordi jeg sover så dårlig, og at jeg blir dårlig etter hvert måltid.

Jeg har sagt det før, men det kan ikke sies nok. Bloggen er et fristed der jeg kan dele både vonde og gode ting – med et stort fokus på sistnevnte. For hva skal man gjøre om man ikke får lov til å fokusere på alt det gode, framfor det som ikke er bra?

«For mange er de sosiale mediene deres eneste sosiale arena.»

Hvor store er sjansene for at man skal komme seg ut av knipa hvis man skal grave seg ned i gjørma?

Jeg har bevisst unngått å ta opp politiske og betente temaer på bloggen, fordi jeg ikke ønsker å yppe til verken det ene eller det andre.

Saken fortsetter under annonsen

Jeg vil at denne bloggen skal ha god karma og spre glede og håp, både for mine nærmeste venner og familie, dere lesere, og sist men ikke minst for meg selv.

Riv ruskende galt

Ja, jeg forstår at det helt sikkert er noen enkeltpersoner som ikke skulle mottatt offentlige ytelser, og utnytter systemet på feil måte.

Men jeg synes allikevel at det blir riv ruskende galt når det offentlige støttesystemet bruker blogger og andre sosiale medier for å «ta» de personene som faktisk prøver å skape en fin hverdag, til tross for alt det man har måttet gi slipp på i livet.

Heldigvis har jeg fortsatt muligheten til å delta i sosiale sammenhenger utenfor huset, men for mange er de sosiale mediene deres eneste sosiale arena...

Da kan det å ha bloggen som «arbeidsplass» være en sentral måte å bevare litt verdighet, for ikke å snakke om skriveferdighet. 

Saken fortsetter under annonsen

Det er tragisk hvis frykten for å bli fratatt den eneste inntektskilden man av helsemessige årsaker har mulighet til å motta (ytelser fra Nav), skal føre til at man må slutte med det som for enkelte kanskje er det eneste som gir en god rutine og et meningsfylt mål med hverdagen.

Hva tenker dere om dette?

Av Merete Bakken Flataas, blogger og frilansjournalist

1Denne kronikken er en bearbeidet versjon av et innlegg Merete Bakken Flataas har skrevet på sin blogg, http://liftmakeloveandcake.blogg.no.
2Anita Dahl-Wigers sak ble først omtalt i Trygderettspalten i Velferd 5-2016. Omtalen i Velferd førte til at saken ble slått opp i Aftenposten og Adresseavisen.
Saken fortsetter under annonsen