Hvorfor virker dialogmøtene?

Publisert: 2. juni 2015 kl 09.14
Oppdatert: 20. april 2022 kl 14.38

Norge har en raus sykelønnsordning, der kostnadene ved det enkelte fravær i hovedsak dekkes av staten. Det er det mange gode grunner for. Men en mulig «bivirkning» kan være at de som har størst mulighet til å forebygge og begrense sykefravær – arbeidstakere, arbeidsgivere og leger – anstrenger seg for lite for å gjøre nettopp det.



Når det offentlige overtar ansvaret for utgiftene ved sykefravær oppstår det et behov for å kontrollere at dette ikke blir en sovepute for dem som faktisk kan gjøre noe med det. Dette er en viktig årsak til at det er utviklet et «sykefraværsbyråkrati» i Norge, med gjentatte legeerklæringer, rapporter og møter.



Et eksempel på denne type virkemidler er det såkalte Dialogmøte II. Dette er et møte som arrangeres av NAV etter omtrent 5-6 måneders sykefravær, der den sykmeldte arbeidstakeren innkalles til samtale sammen med arbeidsgiver og (i noen tilfeller) sykmeldende lege. Siktemålet er å finne fram til løsninger på arbeidsplassen som innebærer full eller delvis gjenopptagelse av arbeid, om nødvendig med tilpasninger i arbeidsoppgaver, arbeidstid og jobbkrav.

Saken fortsetter under annonsen


Dialogmøtene virker!



Har disse møtene noen hensikt? Hjelper de sykmeldte arbeidstakere tilbake i jobb? Sammen med mine kolleger ved Frischsenteret, Simen Markussen og Ragnhild Schreiner, har jeg forsøkt å finne svaret på dette spørsmålet ved å analysere data for varighet av legemeldt sykefravær og avholdte dialogmøter.


Saken fortsetter under annonsen

Siden det ikke er tilfeldig hvem som deltar og hvem som ikke deltar på dialogmøter, har det ingen hensikt å sammenligne deltakere og ikke-deltakere direkte. I stedet utnytter vi at det over tid har vært stor variasjon i bruken av dialogmøter mellom ulike fylker. I perioden 2009-2010 var det for eksempel tre ganger så sannsynlig å bli innkalt til dialogmøte hvis man bodde i Telemark som hvis man bodde i Østfold.



Denne variasjonen kan vi bruke til å identifisere og anslå de reelle effektene av at slike møter arrangeres. Hvis dialogmøtene er effektive burde vi se en litt sterkere tendens til gjenopptagelse av arbeid rundt det typiske tidspunktet for dialogmøte i Telemark enn i Østfold, alt annet likt.



Saken fortsetter under annonsen

Våre funn tyder på at effektene er ganske store. For hvert møte som faktisk avholdes, reduseres fulltids-sykefraværet med anslagsvis 19-20 dager. Omtrent halvparten av denne reduksjonen ser ut til å være en ren «innkallingseffekt», dvs. at den oppstår som en respons til selve møteinnkallingen. Innkallingen sendes vanligvis ut til både arbeidstaker, arbeidsgiver og lege ca. 3 uker før planlagt møtetidspunkt. Våre funn tyder altså på at dette innkallingsbrevet i seg selv «får ting til å skje», slik at arbeidet i en del tilfeller blir gjenopptatt allerede før møtet etter planen skulle vært avholdt.



Lite tiltak med stor effekt



Hvordan kan det ha seg at en møteinnkalling har slik effekt? Jeg tror dette må forstås i lys av at langtids sykefravær i noen tilfeller kan sette seg fast. Kanskje fordrer gjenopptagelse av arbeid at «noe» gjøres: En ubehagelig samtale må tas. En personalkonflikt må ryddes av veien. Arbeidsoppgavene må legges om. Eller produktivitetskravene må senkes. Det vil alltid være fristende å utsette denne type ubehageligheter en liten stund til – særlig når kostnadene ved en slik utsettelse i sin helhet betales av staten.

Saken fortsetter under annonsen


Dialogmøtet kan i denne sammenheng gi alle tre parter – den sykmeldte, arbeidsgiveren og legen – en liten, men tilsynelatende effektiv dytt. Arbeidstakeren må tenke igjennom om sykdommen virkelig fortsatt er til hinder for enhver form for gjenopptagelse av arbeid. Arbeidsgiveren må tenke igjennom om det har vært gjort nok for hjelpe den sykemeldte tilbake i jobb og om tilretteleggingsplikten i tilstrekkelig grad har vært oppfylt. Og legen må tenke igjennom om pasientens helsetilstand fortsatt legitimerer en full sykmelding. Alle parter må regne med å få satt et visst søkelys på hva de har gjort (eller ikke gjort) for å bidra til gjenopptagelse av arbeid.



Billig å utsette problemet


Saken fortsetter under annonsen

Vår forskning kan ikke si noe om hvilke(n) av de tre partene som i størst grad responderer på dialogmøtet. Men det er all grunn til å tro at dette dreier seg om et samspill, der arbeidsgiverens atferd er vel så viktig som arbeidstakerens. Tidligere forskning har vist at arbeidsgivere har stor innflytelse på omfanget av langtids sykefravær, og at anledningen til å skyve sykepengeutgiftene over på staten bidrar til at mange anstrenger seg altfor lite.



Slik dagens sykepengeordning er utformet er det folketrygden som betaler kostnadene ved langtidsfravær (over 16 dager), mens arbeidsgiver må betale for korttidsfraværet. Ved å hjelpe en langtids sykmeldt arbeidstaker tilbake i jobb pådrar man seg med andre ord en økonomisk risiko for nytt korttids sykefravær. Sett fra arbeidsgivers ståsted kan det dermed være fristende å la langtidsfraværet fortsette, og fortelle sin sykmeldte arbeidstaker at «nå må du endelige ikke føle deg presset til å komme tilbake før du er helt frisk». Særlig hvis gjenopptagelse av arbeidet involverer tilpasningskostnader eller økt belastning for andre arbeidstakere.



Dialogmøtet representerer en liten – men tilsynelatende effektiv – motvekt til «utsettelsestilbøyeligheten» forårsaket av muligheten til å velte kostnader over på andre. Kanskje burde det vært avholdt lenge før det har gått et halvt år?



Av Knut Røed, seniorforsker, Frischsenteret, Universitetet i Oslo



Denne Velferdkommentaren sto på trykk i magasinet Velferd 3-2015. Klikk her for elektronisk utgave.