Tier om klasseperspektivet

– Politikere bruker etnisitet, kultur og religion for å beskrive virkeligheten i Norge. Det kalles multikulturalisme. Klassedimensjonen blir nærmest tiet i hjel. Uten å fokusere på klasseforskjellene får vi ikke gjort noe med manglende integrering i Norge, mener sosialantropolog Farida Ahmadi.

Farida Ahamadi mener klasseperspektivet nærmest er blitt tabu i Norge, også i forskermiljøer. Hvorfor forskes det for eksempel ikke på hvem som går i moskeen og hvem som er leder der, undrer hun
     – Det er de fattige og arbeidsledige mennene som har mest tid til å gå i moskeen. Der blir de ofte manipulert. Med liten utdanning er de maktesløse overfor en allmektig myndighet, sjansene til å reagere og kjempe imot finnes ikke. I moskeen er det ofte fokus på å kontrollere kvinners atferd. Dette budskapet tar så den arbeidsløse, lavt utdannete mannen med hjem til familien. Derfor går det manglende klasseperspektivet mest utover kvinnene, sier Ahmadi.

Isolering av kvinner
Ahmadi har hun gjort en masteroppgave i sosialantropologi om isolering av innvandrerkvinner. Der påpeker hun at det ikke bare er mennenes kulturelle dominans som er årsaken, men arbeidsledighet og fattigdom.
     – Et klasseperspektiv ville bidra til at vi lettere så individene og den enkeltes materielle og ikke-materielle behov. Når en somalisk kvinne skiller seg fra sin mann og så får barn med sin fraskilte mann og mottar stønader som enslig forsørger, så er det ikke på grunn av kulturforskjeller, men fordi kvinnen er fattig, påpeker Ahmadi.
     – En kulturforklaring i slike tilfelle grenser til rasisme, sier hun.
      Det er viktig å se menneskers behov som universelle, alle trenger utdanning, helsetilbud, jobb og fritidsaktiviteter. Vi trenger forskning på disse konstruerte institusjonene som segregerer.

Apartheid med et menneskelig ansikt
Ahmadi mener politikerne i dag legger en multikulturalisme til grunn for sin integreringspolitikk. Man inndeler i grupper etter etnisitet, kultur og religion, ofte ut ifra tanken om at alle skal få dyrke sine særegenheter side om side. På den måten er den norske politikken med på skape segregering i stedet for integrering, mener Ahmadi.
     – Når myndighetene gir økonomisk støtte til etniske og religiøse grupper uten å stille krav til deres virksomhet, forsterkes grensene mellom ulike etniske grupper. Disse institusjonene finansieres og nærmest pådyttes innvandrere fra offentlig hold.
     – I England er multikulturalisme en offisiell politikk, i Canada har man egen minister for multikulturalisme. Dette er en politikk Thomas Hylland Eriksen kaller for apartheid med et menneskelig ansikt, og vi ser den her i landet også, sier Ahmadi.

Streng sosial kontroll
Politikken basert på multikulturalisme gjør at de ulike etniske og religiøse gruppene får sterk intern kontroll. I tillegg får de mulighet til å bli talspersoner i det offentlige rom. Ingen religion er nøytral. Man kan ikke skape et inkluderende samfunn på religiøse premisser. Tvert imot skaper man konflikter og hat, påpeker sosialantropologen.
     – De bruker ofte det nostalgiske elementet som lokkemiddel – dikt, sanger og ritualer fra hjemlandet. Men i tillegg får de med seg en streng sosial kontroll basert på et kvinnesyn fjernt fra det norske. Mange kvinner må kjempe mot den undertrykkingen de har forlatt i hjemlandet. Når etniske grupper etableres og premieres, er myndighetene med på undertrykke innvandrerkvinnene, sier Ahmadi.
      Hun synes dette er et særlig tankekors for venstresiden, som har vært pådriveren for å få gjennom kvinners rettigheter og kvinneperspektivet i Norge. Når de støtter den multikulturalistiske strategien, er de med og støtter reaksjonære krefter. Derfor må venstresiden slutte å forsvare multikulturalismen, som innebærer at en kollektiv identitet tres nedover individene, sier Farida Ahmadi.

En vegg mellom «oss» og «dem»
Multikulturalisme er en sterk mental vegg mellom «oss» og «dem», påpeker hun. Det medfører en aksept av at det norske er noe helt for seg selv, som andre aldri helt kan bli en del av, men de kan ha sine egne grupper for seg.
     – Mener du at det er feil med all økonomisk støtte til etniske minoriteter?
     – Nei, men staten må stille krav til at virksomheten ikke fører til segregering. Staten kan oppmuntre eller aller helst stille krav om at både for majoritets- og minoritetsorganisasjoner samarbeider med hverandre, mener Ahmadi.

Les hele saken i Velferd 1- 2010